Debatt

Rettsstaten kom før demokratiet

Det er velment, men galt å feire 200 år med demokrati i år.

«Ønsket om et rendyrket demokrati var ikke blant siktemålene.»

GRUNNLOVSJUBILEET

1814 ble vendepunktet i Norges nyere historie. I år feirer vi 200-årsjubileet for Grunnloven, med samstemt glede over at den ble så klokt og slitesterkt formet, og har vært bolverket for vår frihet og selvstendighet siden.

Hva var det viktigste nye som grunnlovsverket gav oss? Kan det sies i få ord?

På Stortingets nettside har noen forsøkt: «Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, gikk vi fra enevelde til demokrati.»

Som flere har påpekt, er det galt – velment, men galt. Spiren til det norske demokrati ble ganske visst lagt i 1814, men det tok lang tid og mange kamper før det ble fullt utviklet. Først i 1913, med vedtaket om allmenn stemmerett også for kvinner, var det modnet til det vi i dag forstår med demokrati.

Vi bør huske at i 1814 var «demokrati» ennå et negativt ladet ord for de fleste. Helt siden antikken hadde jo demokrati vært statslærens betegnelse på «masse-styre» – eller enda verre: «pøbelvelde».

Alle som fulgte med i den tids Norge, hadde fersk erfaring om pøbelveldet under den franske revolusjon, og noe slikt ville man ikke for noen pris innføre hos oss. Så det er anakronistisk å tro at eidsvollsmennene dro flokkevis dit, oppglødde av idéene fra revolusjonen, for å innføre demokrati. Ingen ville ha kalt seg selv «demokrat». Ingen motsa Christian Frederik da han i sin sluttale (og siden overfor Jacob Aall) roste Grunnloven for å ha vist «en Middelvei mellem Despotie [= enevelde] og Demokratie».

De mange juristene på Eidsvoll husket nok at deres lærer i København, professor JFW Schlegel, brukte en mildere definisjon av «demokrati» når han så den «ideale» styreform i at hele befolkningen deltok direkte i statsstyret. Men det forutsatte at alle borgere hadde stor modenhet og innsikt – så demokrati var en ren utopi eller papir-teori, uten relevans for den tids Norge.

Først i 1830-årene ble «demokrati» et nøytralt ord, og siden etter hvert et honnørord i særklasse. Frederik Stang var den første som kalte den norske forfatning demokratisk-monarkisk, i sitt store verk om Grunnloven (1833).

Men dette er vel bare et spill med ord? Nei. Grunnlovsverket ble til i en kryssild av ulike prinsipper og siktemål, som ble avveid til en noenlunde harmonisk enhet. Ønsket om å grunnlegge et rendyrket demokrati var ikke blant dem.

Det alle ville bort fra, var eneveldet – det nedarvede system der all makt var samlet i én person, Kongen, uten noen avgrensninger eller bindinger. Slik var det jo bestemt i Kongeloven av 1665, Danmarks og Norges «grunnlov» siden da.

Denne enigheten var bemerkelsesverdig, for ved inngangen til 1814 var det ingen utbredt aversjon mot eneveldet hos oss, og kjente menn som Carsten Anker og biskop Bugge i Trondheim holdt fast på det lenge. Men både delegatene på Eidsvoll og Christian Frederik var enige om å satse på en moderne konstitusjon med maktfordeling.

Det er typisk at regenten ikke verdiget noen kommentar til det grunnlovs-utkastet han selv hadde bestilt av biskop Bugge, som holdt seg tett til det gamle mønsteret med eneveldig kongemakt. Til gjengjeld skrev han utførlige kommentarer til de utkastene som ble viktigst på Eidsvoll (Adler/Falsen, Treschow). Men det som det dansk-norske eneveldet etter hvert hadde utviklet av rettssikkerhet og borger-frihet, skulle selvsagt bevares, i forsterket form.

Bruddet med eneveldet gjorde det til et viktig mål å avgrense og binde makten, med et mønster som sikret mot vilkårlig maktutøvelse, og gav rom for grundig overveielse og ettertanke før viktige beslutninger ble tatt. Bare slik kunne borgernes frihet og mindretallenes rettigheter vernes mot overgrep. Idealet var (som Francis Sejersted har vist) «the rule of law» – en rettsstat der politikken skulle ha preg av forutsigbar rutinepolitikk, som legger til rette for skapende virksomhet i den private sektor.

Det bærende prinsipp bak valget av en grunnlovgivende forsamling var selvsagt folkesuvereniteten. Det er et eldgammelt prinsipp i all konstitusjonalisme, kjent fra høymiddelalderen, de store engelske rettstenkere og så videre. De fleste eidsvollsmennene kjente det nok best fra professor Schlegels moderate statslære, inspirert av Kant. Noen hadde også lest Rousseau og de franske revolusjonære, men hos dem var folkesuverenitet tilspisset til en idealisering av uavgrenset demokrati, der all makt alltid ligger hos folkeflertallet – og det kan jo bølge hit og dit, uten noen garanti for stabilt og rettferdig styre. «Eneveldig» demokrati var for de fleste på Eidsvoll like ille som «eneveldig» kongemakt.

Grunnloven ble derfor bygget på prinsippet om maktfordeling, slik det var utformet hos Montesquieu og i mange samtidige konstitusjoner, med den kjente tredelingen i lovgivende, utøvende og dømmende makt som hovedmønster. I §1 slås det fast at Norges regjeringsform skal være «indskrænket» monarkisk, det vil si underlagt rettsstatlige bindinger og kontroll.

Folkesuvereniteten slo ut i at systemet fikk et viktig demokratisk innslag: det folkevalgte Stortinget, som skulle ha den lovgivende (pluss bevilgende og kontrollerende) makt. Men det ble lagt inn en rekke mekanismer for å sikre et godt samspill mellom statsmaktene, og hindre maktmisbruk (Kongens vetorett, riksrett osv.). Det kongelige veto skulle avverge uheldige og forhastede vedtak i Stortinget. Men det ble avgrenset til bare å ha utsettende virkning. Folkesuvereniteten fikk dermed overtaket i tautrekninger mellom storting og regjering (som påvist av Eirik Holmøyvik).

Til gjengjeld ble også Stortingets rolle avgrenset, fremfor alt ved at det normalt bare skulle møtes noen uker hvert tredje år. Det sier seg selv at med så korte og sjeldne samlinger kunne ikke Stortinget bli den viktigste av statsmaktene, slik det siden er blitt (iallfall i teorien). En vid adgang for Kongen til å gi «provisoriske anordninger» (midlertidige lover) mens Stortinget ikke var samlet, gjorde sitt til at den utøvende makt ble sterkest.

Det viktigste nye som Grunnloven førte med seg, var likevel at Norge ble gjenopprettet som en selvstendig stat med sine egne statsorganer og sitt eget system av fastlagte rettigheter for den enkelte – som bolverk for frihet og rettsvern siden da. Men den åpnet også for at store endringer kunne bane seg vei i vår statsskikk siden, uten at Grunnloven ble underminert.

Den største endringen som siden skjedde, er nok at spiren til demokrati vokste seg gradvis sterkere, og sprengte hylsteret fra 1814. Slik sett er det god grunn til å feire demokratiet som frukten av omveltningene i 1814. Men det gikk lang tid før den frukten ble moden. Rettsstaten kom til oss før demokratiet.

Lars Roar Langslet
Forfatter og tidl. statsråd (H)

Bredside er en spalte for utspill, meninger og kulturdebatt.

Mer fra Debatt