Annonse
10:19 - 24. januar 2014

Over scenekanten

Kunstfaget drama må slåss for sin plass i skolen, selv om samfunnet iscenesetter seg selv som aldri før, skriver Siri Ingul.

Iscenesatt: Hvorfor krediterer vi ikke drama som det samfunnsmessig gjennomgripende faget det er? spør Siri Ingul. Her fra Christopher Nielsens Verdiløse menn som går på Nationalteatret. Foto: Kristine Jakobsen
Annonse
«Teater innebærer at man bruker kroppen aktivt. Historisk ble det for vovet.»

BREDSIDE

Tre måneder inn i ny jobb som høgskolelektor i drama kan jeg ikke annet enn å ty til det universelle mimiske uttrykket for what the f…? Jeg slipper haka, hever øyenbrynene, holder albuene inntil kroppen og vrir hendene mine opp mot taket.

Jeg lurer på hvordan det ble sånn at faget mitt, som jeg i lærings- og erkjennelsessammenheng stoler så inderlig på, stadig må kjempe for sin plass i utdanningssystemet. Hvordan ble det sånn at kunnskapssynet i samfunnet vårt stivner om kapp med musklene i nakken på lærerne i frykt for neste Pisa-test?

Hvordan havnet drama, sammen med dans, nederst i hierarkiet blant de estetiske fagene i skolen? Hvorfor har drama aldri fått status som skolefag på lik linje med musikk, kunst og håndverk? Hvorfor tillater vi at estetiske fag generelt og dramafaget spesielt forvitrer i dagens utdanningsløp? Hvem er ansvarlig og hva mener de egentlig om saken?

 

Å leke er en instinktiv aktivitet hos barn og voksne. Drama som fag og teater som kunst er fundamentert i lek, og kan i sin beste form skape undring, kreativitet og læringsvilje i et helt unikt læringsrom. Men drama er et fag, og det krever fagpersonell.

I rammeplanene som trådte i kraft fra studieåret 2010/2011 ble det ikke lenger mulig å ta mer enn 30 studiepoeng i drama som del av den fireårige lærerutdanningen. Som følge av dette er årsstudier i faget kuttet ved flere høgskoler. Konsekvensen er at fagmiljøene forvitrer, og ringvirkningene er store i alle ledd: færre mastergrader, færre doktorgrader osv. Kunnskapen forvaltes ikke. Tall fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og Database for statistikk om høyere utdanning viser at det var 180 studenter som ble tatt opp til en årsenhet i drama og/eller teaterfag i 2004. De to siste årene var antallet 105. Det er ikke langt fra en halvering.

Nedleggelsen av Teatervitenskap på Blindern er et symptom på det samme forringede kunnskapssynet. Drama anerkjennes kun som metode i skolefagenes tjeneste, men hvordan har noen kunnet tenke at man skal kunne bruke en metode som ingen kan?

I tillegg ser det ut til at de estetiske fagfeltetene oppfatter situasjonen forskjellig, og det er ikke nødvendigvis gunstig. For noen uker siden var dramafaget samlet til en fagdag i forkant av en større konferanse for alle de estetiske fagene. Dramadagen bar tydelig preg av intern frustrasjon og bekymring for nedskjæringer og utvanning av faget. Dagen etter opplevde vi at representanter for andre estetiske fag uttrykte tilfredshet med dagens klima for estetiske fag. Signalene var motstridende og forvirrende. Hva kom det av?

 

Jeg trenger noen historiske linjer, og tar for meg boka til Nils Braanaas, dramapedagogen som for ti år siden fikk Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid med å fremme drama i skolen. I Dramapedagogisk historie og teori (2008) skisserer han flere teaterhistoriske linjer som understreker dramapedagogikkens potensielle kraft.

Braanaas viser hvordan teater gjennom de siste 2500 år er blitt brukt for å undervise, styre masser, belyse moralske spørsmål og store menneskelige – og gudommelige mysterier. Ofte er det religion som iscenesettes, men like ofte er det religion som slår det ned igjen – teater er så effektivt og mektig et virkemiddel at det skremmer makthaverne.

Braanaas kaller skolen «kirkens forlengede arm» og fremholder at det er kirken som «er grunnen til at drama aldri har hatt noe sikkert feste som emne i skoleverket». Historisk sett er dette et poeng, men i dag? Hvem utgjør i dag det kirken gjorde historisk?

Det kunnskapssynet vi slåss mot, er ikke bare knyttet til kirken, selv om kirken har sine røtter i et kunnskapssyn hvor kunnskap, som tekster, blir oppfattet som «ferdige», og som skal læres. Historisk ble musikk et fag fordi det lærte barna å synge salmer, og forming var nyttig og bra for å sysselsette tankene med annet enn synd. Derav fikk de to fagene utvikle seg til det som i dag kalles skolefag, mens drama tilsidesettes som «skolerelevant fag».

I likhet med dans innebærer teater at man måtte bruke kroppen aktivt, og historisk ble det for vovet for mange. Er vi der fortsatt? Hvis vi ser på ungdommenes egne tv-programmer er det udiskutabelt at de har tatt kontrollen over egen kropp og seksualitet, og det er lite som tyder på at de har tenkt å gi den fra seg igjen. At drama er vovet og leder ungdommer på ville veier er fullstendig utdatert som argument, og faller på sin egen manglende virkelighetskontakt.

 

Vi har aldri visst så lite om morgendagen som i dag. Barn og unge mennesker har aldri blitt avkrevd en mer fleksibel og avansert forståelse og tilnærming til verden. Evnen til å tilegne seg kunnskap, uttrykke seg med integritet, ta komplekse moralske valg, navigere umulige kroppsideal, motepress og nettmobbing fordrer mennesker som er både robuste og sensitive på en og samme tid.

Vi vet at mange ikke tåler trykket og faller av utdanningsløpet. Under parolen «motivasjon – mestring – muligheter» etterlyser Stortingsmelding 22 (2010–2011) mer praktisk orienterte læreprosesser. Men de styrende myndighetene tar ikke konsekvensen av egne etterlysninger. Drama, som nettopp gir svært praktiske læreprosesser, bygges ned, heller enn opp.

Samfunnet vårt er bygd opp rundt iscenesettelse og kommunikasjon. Hvorfor krediterer vi da ikke drama som det grunnleggende og samfunnsmessig gjennomgripende faget det er?

 

Det finnes tegn som tyder på en viss velvilje. Forrige kunnskapsminister satte ned et ekspertutvalg, som er i ferd med å utrede de estetiske fagene i skolen med mål om å styrke dem, og det gjenstår å se om den nye kunnskapsministeren følger opp. Det ferske pisasjokket kan jo tyde på at estetikk ikke nødvendigvis får førsteprioritet.

Av representantene i utvalget som det er mulig å umiddelbart knytte til et fag, finner vi følgende fordeling: musikk, tre representanter; kunst og håndverk, én representant; litteratur, én representant. Det er kanskje ikke et uttrykk for vrangvilje, men et svært tydelig signal.

 

Dette er på ingen måte et korstog mot musikk og kunst og håndverk, tvert imot: De estetiske fagene, med sine særegenheter, utfyller hverandre og trenger hverandre. Dette er et fakkeltog for kreative læringsprosesser og et nødrop fra lillesøster i den estetiske fagkretsen.

Det er også en advarsel om konsekvenser av skolepolitiske valg som gjøres på øverste hold, og det er en bønn om at drama må tas på alvor og defineres som skolefag på lik linje med musikk og kunst og håndverk.

Kjære kunnskapsminister og -departement, dyttes vi lenger ut nå faller vi av scenekanten!

 

Siri Ingul

Høgskolelektor, Høgskolen i Nesna

 

Bredside er et nytt format for utspill, meninger og kulturdebatt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt