03:15 - 17. oktober 2014

Når kunnskapen forlater kroppen – blir det mulig med en restart?

«Håndverkeren har sin verktøykasse i daglig bruk, mens arkitekten bruker Google sin.»

MANUELLE

Jeg er en av de manuelle. Jeg jobber analogt i mitt arkitekturverksted med en Kuhlmann tegnemaskin, en gul KOH-I-NOOR mineblyant og viskelær som verktøy. Håndverket lærte jeg på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, fire år på fagavdelingen møbel- og innredningsarkitektur. Dette var før den digitale revolusjon, den gang all læring foregikk kroppslig, i sansenes verden – med blekk, blyant, kull og pensel. Akttegning, fargelære, skyggekonstruksjoner, bildeforståelse og modellutforming i liten skala, og prototyper på snekkerverkstedet i full målestokk.

Denne arbeidsprosessen er jeg fortsatt fortrolig med. Blikket fanger hele tegnebordsflaten i et sveip, og med blyets bløt- eller hardhetsgrad, i kombinasjon med håndens føring og trykk, produserer jeg deskriptive plan-, snitt- og arbeidstegninger. Tegninger som de andre manuelle elsker å få, og jobbe etter. Spesielt håndverkerne på snekkerverkstedene.

Men det er kanskje ikke så rart – jeg er også møbelsnekker. Jeg vet hva de trenger for å kunne vurdere realiteten i en jobbforespørsel, og at detaljene gir korrekt informasjon om presisjonsnivået. De skal jo gi et pristilbud, og helst vinne anbudsrunden før de setter i gang å produsere.

Jeg hører snekkerne klage over lesbarheten til de digitale arbeidstegningene de ellers må forholde seg til. Sendinger mottas til en pc, som står i et lite avlukke som de kaller «kontoret», og skrives ut i A4-format. Tid brukes på å diskutere dem imellom om hvordan de skal tolke dokumentet – «en haug med streker». Det å kontakte avsender av tegningen sitter nemlig langt inne: Tenk om de skulle bli tatt i å være dumme.

Denne anelsen av sårbarhet understøtter det tømrermester Ole Thorstensen skriver om i sitt essay «De manuelle» i Morgenbladet 22. august, der han problematiserer akademikeres holdning til, og manglende innsikt i, hva det innebærer å ha et manuelt yrke. Og han beskriver de manuelles skam over ikke å bli anerkjent på lik linje med akademikeren, som han mener «ikke forstår hva håndverk og manuelt arbeid dreier seg om». Han er oppgitt, og til dels brutal i sin fremstilling av «et uanstendig arbeidsliv», der holdninger i befolkningen avslører hvordan klassebegrepene tydeligvis fortsatt virker, og at folkeskikken er på vikende front.

Tømrermesteren er såpass indignert at han i farten skjærer alle akademikere over en kam, men jeg håper og tror at jeg ikke er den eneste som skal kjenne på «utroskap» i denne sammenheng. Akademiker – som jeg tross alt også er. Jeg vet at det å ta og føle på – sensorisk stimulans – gir bedre virkelighetsforståelse.

Ensidig skjermarbeid må nødvendigvis få konsekvenser for hvordan hjernen fungerer. Likeledes må det bety noe for hjernens utvikling når det utøves manuelt arbeid. Forsk-ning viser at de kognitive prosessene i stor grad styres av ulike aspekter ved kroppen, som sanseapparatet og det motoriske systemet. Noe som understreker viktigheten av samspillet mellom hjerne og kropp.

Studier viser også hva ulik bruk av kroppen, nærmere bestemt hender og fingre, har å si for hvor godt vi lærer og husker. Studier av hvem som husker best av hva de har skrevet, etter å ha skrevet for hånd eller på tastatur, viser at de som skrev for hånd husket best, da forholdet mellom bruken av kroppen og det synlige resultatet er mer direkte når man skriver for hånd.

«Det blir én-til-én-samsvar mellom den visuelle formen på bokstaven og bevegelsen man gjør, som ikke er der når man skriver med tastatur.» (Noen av disse siste momentene har jeg hentet fra et en artikkel i Morgenbladet 28. september 2012: «Vett i pannen, stål i ben og armer – Er mangelen på kroppsarbeid en trussel mot vår intelligens?», skrevet av Anders B. Bisgaard.)

En stor majoritet i befolkningen går år etter år på jobb til en digital hverdag. Faren for å bli styrt av teknologien er mer reell enn motsatt, der de fleste forholder seg ganske passivt foran skjermen og tastaturet. Det resulterer i en enorm kunnskapsmengde som blir produsert, delt og anvendt digitalt world wide.

Arkitektfagene har gått fra å være et akademisk håndverk til en digitalisert yrkesdisiplin. Håndverksfagene utøves fortsatt i prinsippet slik de opprinnelig oppsto, dog med noen tids- og slitasjebesparende hjelpemidler til unngjeldelse etter hvert. Så hvordan kan det forklares at to historisk uadskillelige fag – de som tegner og de som bygger – nå synes å ha problemer med kommunikasjonen?

Svaret må bli at verktøyet de to disiplinene uttrykker seg med er fra to forskjellige verdener: den kroppslige, og detnikke-kroppslige. Håndverkeren har sin verktøykasse i daglig bruk, mens arkitekten bruker Google sin. Så når snekkerverkstedet mottar arbeidstegninger laget med det digitale verktøyet, fremstår det for den manuelle som en enveiskommunikasjon. De har ikke annet enn høvelspon og brukt pussepapir å sende i retur.

Kirsti Skulberg
Møbelsnekker, interiørarkitekt MNIL, master i arkitekturvern fra AHO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.