Debatt

Munch-året seiret

MUNCH

Da Munch-året 2013 begynte kjente mange en flau smak i munnen: Planene for nytt Munch-museum hadde kjørt seg fast, opplegget for feiringen var for spinkelt, og så videre. Nå, når året er over, er det grunn til å takke for at dystre spådommer ble gjort til skamme.

Viktigst av alt: at plutselig kom gjennombruddet for et nytt museum! Etter endeløse tautrekninger, som hadde brakt Oslo og landet i vanry, ble knutene kuttet over, takket være SVs modige snuoperasjon. Hver kan fortsatt mene sitt om hvordan det ideelle Munch-museum burde se ut – men nå bør alle kunne enes om det viktigste: at et nytt museum blir reist.

Den annen store seier for Munch-året var selvsagt den gigantiske utstillingen, som Nasjonalmuseet og Munchmuseet hadde æren for. Fagfolkene der hadde mønstret det ypperste av profesjonell innsats, så tidenes bredeste mønstring av Munchs kunst skulle bli perfekt, og et minne for livet. Og de ble belønnet med den største tilstrømningen noensinne til en norsk kunstutstilling.

En tredje tilvekst har også gledet mange: En rekke viktige nye bøker, tv-programmer og så videre, som har kastet lys over malergeniet Munch. Selv har jeg hatt særlig glede av Haakon Mehrens Munch med nye øyne. Kunstnerens hellige univers, som nylig kom på Orfeus forlag, med bidrag også av Paul Nome, Marit Lande og Hans H. Grelland.

Dens hovedtema er å vise hvor intimt Munchs billedverden forholder seg til barndomsminnene fra den uvanlig tette familiekretsen. Selvsagt kan vi se storheten i Munchs kunst uten å vite noe om alt dette. Men et slikt innsyn gjør at den kommer oss menneskelig nærmere.

Vi får også klare vitnesbyrd om at kristentroen fra hjemmet levde videre i den voksne kunstneren, som et livsgrunnlag. Noen av Munchs opptegnelser om dette minner om panteisme – men man bør være varsom med å bruke den merkelappen, for det er urgammel kristen innsikt at Gud også åpenbarer seg i skaperverket, som «den der leder lysbølgerne […] selve kraftens kjærne» (Munchs ord).

I boken slår Mehren enda et slag for å gjenreise minnet om Axel Waldemar Johannessen som en av Munchs viktigste samtidige. Det grep meg sterkere å bli innviet i nytt stoff, om Munchs nære venn Alfred Hauge – så åpenbart en stor maler, men glemt, for han døde bare 24 år gammel. Hauge ble portrettert av selveste Cézanne, og de få bildene som er bevart (i nyromantisk stil), har magisk kraft i seg.

Edvard Munch ville ha vært lykkelig over at også vennen Hauge ble trukket inn i lyskretsen rundt Munch-året 2013.

Lars Roar Langslet

Tidl. kulturminister

Mer fra Debatt