«Var han så alvorlig, vortesvinet, da han skrev sin anmeldelse? Han trodde ikke det.»
ANMELDELSER
Grytidlig hver fredag morgen nyter flodhesten sitt Morgenblad med en stor kopp sort kaffe. En av disse fredelige fredagene han sitter slik, viser debattsidene seg å by på eksistensiell omkalfatring. Han, som altså har levd trygt i vissheten om at han er et konservativt og romantisk savannedyr, blir i et innlegg signert marsvinet Audun Mortensen konfrontert med en ganske annen virkelighet: Ikke bare har han vært fullstendig i villrede da han leste den nevnte forfatterens seneste utgivelse – han har dessuten vist seg som et vortesvin med pseudo-biografiske tilbøyeligheter!
Marsvinet Mortensen mener vortesvinet har skapt en stråmann og plassert den der forfatterens verk skulle ha stått. Videre har han lagt for dagen et gledesdrepende alvor, i den grad at marsvinet møter vortesvinet i sine ellers så muntre drømmer. Men var han så alvorlig, vortesvinet, da han skrev sin anmeldelse? Han trodde ikke det. Riktignok vet vortesvinet godt at den måten å skrive litteratur på som marsvinet hittil har gjort bruk av, ikke ligger hans hjerte særlig nært, men han tenkte da at det var fruktbart å bryte de grisete tankene sine mot forestillinger som skiller seg markant fra hans egne og at marsvinets vilje til å fremme sitt program var beundringsverdig?
Og jo, vortesvinet påpekte at det er lett å skrive nidviser om dyr som tar seg selv og sin virksomhet gravalvorlig – vortesvinet tilhører dessverre denne dyrefamilien, det må innrømmes – men han understreket samtidig at marsvinets poetologiske agenda ikke måtte snøftes til side som ufarligheter.
Etter å ha erkjent at han altså ikke er noen flodhest, tenker det nyslåtte vortesvinet at hans skjebne ikke er den aller verste. Om ikke annet, føyde marsvinet nok en energisk tekst til sin rekke av dyreportretter, og vortesvinet fikk anledning til å understreke at han også avskyr kunst som ikke evner å le av livet. Så får det heller være at det urene klovdyret ikke er helt enig med gnageren på pikerommet om hvor denne latteren bør rettes inn for å oppnå mest skjellsettende effekt.
Bernhard Ellefsen
Litteraturkritiker i Morgenbladet