Annonse
10:24 - 24. januar 2014

Mål, midler og Dieudonné

Illustrasjon: Marvin Halleraker, www.marvin.no
Annonse

ANTISEMITTISME

Det er en stor lettelse å se at det går an å snakke om noe annet enn president Hollandes eskapader når man skriver om Frankrike i disse dager. Dieudonné-saken er relevant for debatten om ekstremisme i Norge, når regjeringens handlingsplan mot radikalisering skal revideres. Saken viser hvor intrikat det er for moderne, åpne samfunn å balansere mellom demokrati og bekjempelse av ekstreme ytringer.

Dieudonné er – eller har i hvert fall vært – en anerkjent komiker. Saken handler ikke bare om allmenn ytringsfrihet, men også om hvor langt komikere bør få lov å gå med sine provokasjoner før de blir erklært persona non grata.

Denne saken vitner om en fallitterklæring for Frankrike. Jeg ville også gått lenger tilbake: Ingen franske regjeringer, siden begynnelsen av 1980-tallet, har lykkes i å bekjempe ledighet, sosial ekskludering og spenninger mellom samfunnsgrupper.

Drømmen om et monolittisk og sekulært Frankrike tuftet på idealene frihet, likhet og brorskap virker stadig mer uoppnåelig, og blir avløst av en oppsplitting av fellesskapet i etniske eller religiøse grupper.

La oss likevel notere oss omfanget denne debatten fikk i franske medier. Dieudonnés tilhengere – og franskmenn generelt – kan ikke reduseres til bare å være antisemitter. Men en voksende andel av et kriserammet Frankrike fristes nok til å lete etter syndebukker.

Det er myndighetenes ansvar å bekjempe enhver form for rasisme, antisemittisme og islamofobi. Det betyr ikke at målet alltid helliger midlene. Den franske regjeringens overkjøring av rettsstaten i Dieudonné-saken åpner for å sensurere via administrativ forhåndskontroll.

Denne fremgangsmåten er høyst risikabel. Regjeringen kan tape en slik rettssak i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, som er en iherdig forsvarer av ytringsfriheten.

Den er også kontraproduktiv. En oversikt over nettaktiviteten viser at Dieudonnés helte- og martyrstatus styrkes som følge av sensuren. I tillegg svekker den troen på maktfordelingen – som Montesquieu i sin tid priset – samt ideen om en velfungerende rettsstat. Dette gagner antisystem-tilhengerne foran kommune- og europaparlamentsvalgene i 2014.

Parallellen mellom Dieudonné-saken på den ene siden og Mohammed Merah-saken og 22. juli i Norge på den andre er et tveegget sverd. Selvsagt skal vi huske at ytringer kan inspirere andre til å begå vold eller terrorisme.

Men la oss samtidig ikke glemme at frykten for terrorisme ofte brukes av statsmakter til å undergrave individuelle friheter, noe som fører oss tilbake til spørsmålet om hva sensur skal brukes til og mot. Her er skillet mellom ytring og handling sentralt. Dieudonné er ikke Merah, på samme måte som Fjordman ikke er Behring Breivik.

 

Franck Orban

Førsteamanuensis og forsker, Kriminalomsorgens utdanningssenter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt