«Hva gjør vi når vi bedriver litteraturforskning og -kritikk?»
LITTERATURVITENSKAP I mitt forrige svar til Gisle Selnes forsøkte jeg å korrigere noen av hans feiloppfatninger, som at jeg egentlig ville legge ned mitt eget fag, osv. Slike forsøk tolker nå Selnes (i Morgenbladet 8. august) som konfliktvegring og tåkelegging – han ser ikke at de sprang ut av ønsket om å få diskusjonen inn i en mer fornuftig retning.
Foredraget «Litteraturkritikk mot strømmen» var ikke et angrep på faget allmenn litteraturvitenskap, som kun er nevnt i én av foredragets setninger. Mitt anliggende var tendenser i forskning og kritikk fra Welhaven til i dag. Hvilke grunnleggende konflikter finnes i dette feltet? Hvordan kan disse best diskuteres nå?
En av disse konfliktene er synet på teoriens status og rekkevidde. Det som her skulle være hevet over konfliktene, er behovet for teoretisk refleksjon. Hva gjør vi når vi bedriver litteraturforskning og -kritikk? Hvorfor gjør vi som vi gjør? Hvorfor fungerer noen praksiser bedre enn andre? Slike spørsmål ligger i hjertet av den teoretiske refleksjon og i hjertet av «Litteraturkritikk mot strømmen».
Hvordan settes vi så best i stand til å foreta teoretiske refleksjoner? Åpenbart ved å sette oss inn i det beste som er skrevet og tenkt om litteratur i tradisjonen fra Platon til i dag.
En konflikt har imidlertid oppstått om teoriens forhold til det vitenskapelige. På den ene side har vi de teoretikere som vil at forskningen skal funderes på en felles forståelse av hva litteratur er og hva tolkning er, som om disse tingene hadde et vesen. Peter Rokseth var én slik teoretiker, Welhaven en annen. På den annen side har vi teoretikere som vil at teori bare skal være den fortløpende diskusjon av stadig nye forslag til hva som i praksis er god litteratur og hva som i praksis er god tolkning.
Francis Bull var en slik teoretiker, far og sønn Wergeland tenkte også slik. Denne store kulturkonflikten i feltet har jeg analysert i boken Kampen om litteraturen. Hovedlinjer i norsk litteraturforskning og -kritikk 1920–2011 (Universitetsforlaget 2012).
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg selv følger Wergeland/Bull-linjen eller at jeg mener at denne store tradisjonen nå gir det beste utgangspunkt for å tenke tekst og tolkning fra grunnen av, selvsagt supplert og modifisert av de innsikter som år for år måtte komme til. Ingen benekter at Einar Gerhardsen var en ganske god sosialdemokrat – ingen tror heller at han hadde adekvate svar på alle de politiske spørsmål sosialdemokrater i dag må ta stilling til. Hvorfor i all verden skulle ikke spørsmål om rase, kjønn og klasse kunne la seg diskutere innenfor Bulls historisk-pragmatistiske syn på tolkning, vurdering og kontekstualisering?
Også på et annet punkt er det strid om teoriens rolle. Det gjelder den plass den skal ha i litterære analyser. Alt for ofte ser vi, etter min mening, at slike analyser mer tar utgangspunkt i én eller to teoretiske ideer i stedet for en bredere empirisk fordypning i det som skal analyseres.
Her er det stor kulturforskjell mellom det vi kan kalle teorister og empirikere. Et slikt skille vil aldri være absolutt. Også teorister vil kunne ha store empiriske kunnskaper, god observasjonsevne og komme frem til ny kunnskap som enhver empiriker kan glede seg over (eller misunne). Også empirikere vil måtte ha sine teoretiske og metodiske tilhørigheter, men da i videste og åpneste forstand. Empirikere kan ellers være mer kunnskapsrike om teori enn det teorister er, ha mer teoretisk oversikt og større teoretisk selvbevissthet. Det er ingen nødvendig sammenheng her.
For virkelig å diskutere denne siste konflikten behøves noen større historiske undersøkelser av utviklingstrekk i for eksempel Ibsen-resepsjonen. Hvor mye innsikt om Ibsen ble etablert av kritikere, biografer og historikere før, la oss si, 1940? Hvor mye slik innsikt er tilført av mer teoristisk orienterte lesere etter krigen?
Til slutt: Allmenn litteraturvitenskap klarer seg fint som et litteraturfag tuftet på komparasjon og teoretisk refleksjon uten nasjonale forpliktelser. Noen ytterligere teoretisk begrunnet fagidentitet skulle det ikke være mye behov for.
Erik Bjerck Hagen
Professor i almenn litteraturvitenskap, Universitetet i Bergen