Annonse
03:42 - 17. januar 2014

Kunnskap og makt i kommunereformen

Annonse
Mange i utkantkommuner holder målet om å bli boende høyere enn alle andre behov.

KOMMUNER

Regjeringen forbereder en større kommunereform. Et ekspertutvalg er allerede nedsatt. Spente ordførere sitter rundt i Utkant-Norge og spør seg: «Er vi i ferd med å bli slått sammen? Hva vil det gjøre med vår mulighet til å styre vår egen utvikling?».

Skal vi dømme etter de politiske signalene fra den nye regjeringen har de all grunn til å bekymre seg. Utfallet av reformen henger imidlertid nøye sammen med hvilken rolle samfunnsviterne får lov til å spille. Forskning kan som kjent brukes til å legitimere politiske beslutninger, men vil man også være åpen for kritisk forskning og alternative perspektiver?

Sist kommunestrukturen ble grundig vurdert var under Bondevik II-regjeringen. Da ble det satt i gang en omfattende prosess. 10 000 kommunalpolitikere deltok i debatter. Spørsmålet ble politisk behandlet i nesten alle kommunestyrer. Det ble kjøpt inn et utall utredningsoppdrag.

Resultatet ble magert. Siden år 2000 har det vært syv kommunesammenslåinger, mens det snakkes om at 100 kommuner totalt er et fornuftig tall. Derfor ønsker regjeringen fortgang.

I forrige runde ble forskning og politikk holdt adskilt. Forskningen skulle bidra med fakta: Om konsekvenser for rammetilskudd, lokaldemokratiet og lokal tilhørighet. Politikere og administrasjon skulle veie for og mot. Dette virker ryddig og greit. Vi mener likevel at det er uheldig å ekskludere forskerne fra det politiske, fra dialogen om verdispørsmål.

Fører nedleggelse av små kommuner til mindre demokrati? Blir tjenestetilbudet bedre? Er mellomnivået overflødig? Det er mye verdier og få sannheter i disse spørsmålene. Det er mulig å svare både ja og nei.

Et eksempel: Det er åpenbart riktig, som det står i Sundvollen-erklæringen: «En mer robust kommunestruktur vil sikre mer kompetanse og større faglighet». Men hvilken vekt skal dette ha? Mange i små utkantkommuner holder målet om å bli boende på stedet høyere enn nesten alle andre behov. Så lenge det ikke er fare for liv og helse finner de seg i et nokså dårlig tilbud og lang reisevei. «Vi forstår at vi ikke kan kreve det samme tilbudet som det de gjør i større byer», sier folk til oss.

Det er sannsynlig at reformen fører til at lokalsamfunn mister kommunale arbeidsplasser. Dette vil kunne ha dramatiske følger, spesielt på steder utenfor pendlingsavstand til større arbeidsmarkeder. Reformen kan føre til fraflytting. Hvis dette er et tap man er villig til å ta, er det et verdistandpunkt som fortjener dagslys.

På samme måte vil det å overføre oppgaver fra stat og fylke gi store kommuner økt handlefrihet. Men det er ikke gitt at disse oppgavene gis videre til nivået under storkommunen. Småstedene blir prisgitt velviljen fra sentraene.

Og hvordan berøres økonomien i de nye storkommunene hvis folk forlater periferien? Enhetskostnadene blir høyere med tynnere befolkningsgrunnlag, for svært få ser for seg fullstendig fraflytting. Det kan også være samfunnsøkonomisk uheldig å gjøre kostbar infrastruktur (skoler, havner, administrasjons-bygg) verdiløs gjennom befolkningsuttynning.

Regjeringen er ivrig etter å vise handlekraft. Da må det være fristende å basere seg på forskning som støtter opp om argumentene for sammenslåing. Dermed tåkelegges verdispørsmålene. Samfunnsvitere har kompetansen til å få fram de ulike sannhetene om kommunesammenslåing. Jo flere sannheter, jo mer demokratisk blir prosessen. Og jo bedre blir reformen.

 

Jørn Cruickshank

Universitetet i Agder

Nils Aarsæther

Universitetet i Tromsø

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt