«Kriminalpolitikk og kriminologi er ikke det samme.»
KRIMINALPOLITIKK
Professor emeritus Thomas Mathiesen maner i en kronikk i Morgenbladet 14. november til kamp mot den sittende regjeringens pågående dreining av kriminalpolitikken i mer straffende retning. Han beskriver hvordan fengslene i Norge styres av «unge, nyutdannede og helt kunnskapsløse statssekretærer» som, påvirket av sin stadig økende straffekåthet, har mistet det aller mest fundamentale av syne: Fanger er mennesker de også, som ikke kan reduseres til pakkepost og stues bort i utenlandske fengsler, ute av øye og sinn.
Mathiesens beskrivelse av mangelen på oppdatert kunnskap kan man saktens være enig i. Han trekker frem kriminalomsorgens og domstolenes (noen ganger sprikende) vurdering av fremtidig farlighet, fengselsstraffens ulike (konstruktive og destruktive) virkninger og treffsikkerheten til proaktive straffer som eksempler på spørsmål hvor behovet for økt forskningsinnsats er åpenbart.
Jeg vil tilføye at Mathiesens kritikk og varskurop nødvendigvis også er basert på den samme mangelen på kunnskap. I motsetning til Mathiesens beskrivelse av situasjonen, som kan være sann eller usann, er hans vurdering av situasjonen et spørsmål om kriminalpolitisk ståsted. Der Mathiesen ser et behov for politisk mobilisering, vil jeg heller peke på en faglig utfordring.
Det er helt riktig at det er altfor mye vi ikke vet noe om. Dette vanskeliggjør både en kunnskapsbasert politikkutforming og et gjennomtenkt og kunnskapsbasert kriminalpolitisk standpunkt. Mathiesens kronikk fikk tittelen «Kriminologisk høst». Om noen har både ork og ressurser til å gå forskningsmessig inn i disse problemstillingene, står vi vel heller foran en kriminologisk vårløsning. Den sammenblandingen av fag og politikk som ligger i spenningen mellom Mathiesens kronikk og tittelen den fikk, er faglig sett svært uheldig. Kriminalpolitikk og kriminologi er ikke det samme.
Thomas Ugelvik
Postdoktor, Institutt for kriminologi og rettssosiologi