Annonse
13:09 - 25. mars 2014

Innovasjon: Kultur, ikke bare struktur

Annonse

FORSKNING

Ifølge EUs «Innovation Union Scoreboard», som grupperer europeiske land i henhold til innovasjonsevne – leder, følger, moderat eller beskjeden – havner Norge sammen med land som Portugal og Hellas i den nest dårligste kategorien.

Det er klart at lille Norge møter utfordringer for å nå en viss kritisk masse, som kan være nødvendig for å bli en sukksessrik innovatør. Likevel investerer Norge i tillegg forholdsvis lite penger i forskning og utvikling (FoU): Sammenlignet med Sverige, Finland og Danmark, som alle er innovasjonsledere ifølge EU, er FoU-utgiftene minst her til lands (både absolutt og i andel av brutto nasjonalprodukt). Tallene fra NIFU viser også at norsk næringsliv finansierer et mindre stykke av forskningskaken enn bedrifter i nabolandene. Dette er verdt å merke seg – EUs «Innovation Scoreboard» nevner nemlig små og mellomstore bedrifter, og eksellente forskningssystemer, som drivkrefter av innovasjon.

Likevel er det riktig og viktig å forvente at FoU-investeringer fører til verdiskapning. I Morgenbladet 28. februar hevdes det at kommersialisering av forskning sliter på grunn av for små satsinger, i feil bransje og mangel på kompetent kapital til bedrifter i utviklings- og vekstfasen. Sammen minsker de sjansen for avkastning i form av innovasjon.

Men vi må ikke glemme en helt grunnleggende forutsetning: Hvis vi ønsker at flere forskningsfunn blir til produkter så trenger vi flere forskere som er villige til å kaste seg ut i næringslivet. Mangel på innovasjon fra forskningsmiljøene har også med anti- eller ukommersielle holdninger blant akademikere å gjøre.

Det var selvfølgelig for å gjøre verden til en bedre plass at jeg ble forsker. Men det som forandrer verden er tjenester og produkter som blir produsert på en bærekraftig måte, ikke data på harddisken min. Likevel er det mange forskere som ser på kommersialisering som noe ondt. Britiske National Health Service organiserer science hacks hvor forskere kan jobbe sammen for å lage løsninger til sykehus og pasienter. På en forskningsformidlingskonferanse som jeg nylig bidro til ble en av science hack-organisatorene spurt om de støtter kommersielle ideer. Svaret hennes kom lynraskt, nesten fornærmet: «We're not like those mean people that want to make money» (vi er ikke som de onde menneskene som vil tjene penger).

Entreprenørskap blir, uten grunn, sett på som en skummel karrièrevei blant akademikere. Det er klart at det kan ta lang tid før en oppstartsbedrift basert på forskningsfunn kan flyte. Sjansen for å feile er høy. I Morgenbladet leser vi om en suksessrate på 20 % for oppstartsbedrifter støttet av Forny-programmet (97 av 474). Det er jo kjempebra! Sjansen for å bli professor etter avlagt doktorgrad, en anerkjent karrierestrategi, ligger til sammenligning nær 5 % på europeiske universiteter.

Forskere sender gjerne inn søknader om å beskytte forskningsfunn, siden et patent gjør seg godt på CV-en. Men hva skjer så? Ifølge entreprenørforskeren Vivek Wadhwa har gründere med doktorgrad i snitt 21 år med yrkeserfaring. Dette tyder på at det er mest etablerte forskere som tar utfordringen. Unge akademikere som har høyest mobilitet og fleksibilitet melder seg ut av kommersialiseringen (kanskje for å bli professor?).

Denne ukommersielle holdningen innenfor akademia er overhode ikke et særnorsk problem, men den rammer spesielt hardt her på grunn av de strukturelle utfordringene som Norge har fra før.

Det kan derfor være nyttig å ikke bare jobbe med systemet ovenfra og ned, men også utvikle strategier for å lokke forskere (særlig unge) ut av elfenbenstårnet. Kommersialisering burde være obligatorisk emne, senest i PhD-programmer, «sandkasser» hvor forskere møter forretningsfolk for å teste ideene sine kan minske ideologiske barrierer, og vellykkede entreprenører som tar turen innom akademiske miljøer for å spre budskapet kan bidra.

Vi må alle ta ansvar for innovasjon – det hjelper ikke å rope at forskere forventes å innovere, og det hjelper i hvert fall ikke at akademikere tror de kommer til å forandre verden med et regneark på harddisken sin.

 

Julia Schölermann

Forsker, entreprenør og leder for Bergen Startup Weekend

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.