Annonse
04:01 - 17. oktober 2014

Ikke som å luke i hagen

Ingen ønsker å kritisere gravide og par som benytter fosterdiagnostikk og selektiv abort.

Unik: Mange tilstander innebærer mye lavere funksjonsnivå enn Downs syndrom, og det er ironisk hvis vårt samfunn skal jakte på akkurat denne gruppen, skriver Morten Magelssen som er faren til Thomas (3 1/2) på bildet.
Annonse
«Jeg frykter hvordan det vil prege oss at vi gjør oss selv til slike som sorterer.»

BIOTEKNOLOGI

I sin iver etter å forsvare fosterdiagnostikkens sortering av Downs syndrom overser Aksel Braanen Sterri i sitt essay i Morgenbladet 10. oktober noen helt avgjørende premisser. Alle er enig i at det er et gode å fjerne sykdom. Men det spesielle med Downs syndrom er at dette kun kan fjernes ved å fjerne individet. Nesten alle vil mene at en selektiv abort etter påvist Downs syndrom er etisk betydningsfull. En slik beslutning bærer i seg et etisk alvor. Det er slett ikke som å luke vekk uvekster i hagen.

Parallellen til selektiv abort av jentefostre viser dette tydelig. Denne menneskefiendtlige praksisen er utbredt blant annet i India. Selv om slik sortering skjer før vår norske grense for selvbestemt abort (12. svangerskapsuke), vil vi regne den som uakseptabel – fordi den nettopp utsier noe uakseptabelt om jenters menneskeverd og likeverd. Derfor er det da også i Norge ulovlig å opplyse om fosterets kjønn før grensen for selvbestemt abort.

Her kommer «likeverdsargumentet» mot fosterdiagnostisk massescreening og selektiv abort til anvendelse. Argumentet finnes i en svak og en sterk versjon. Den svake versjonen sier at et statlig screeningtilbud sender et negativt signal om at visse tilstander er uønskede i samfunnet. Den sterke versjonen går lenger, og hevder at dette tilbudet rett og slett er uforenlig med vårt samfunns forpliktelse på alle menneskers likeverd.

Hvis staten skal bruke et nisifret beløp på undersøkelse av 60 000 gravide årlig, vil signaleffekten være sterk og åpenbar. Det som blir ment som et tilbud, vil i praksis oppfattes som anbefalt av stat og helsetjeneste som et klart gode man bør benytte seg av. Staten sier gjennom dette at et foster som ellers skulle leve, godt kan fjernes når det er påvist Downs eller andre kromosomavvik. Det ufødte individet reduseres til sitt kromosomtall, og mister sitt statlige vern nettopp på grunn av denne ene egenskapen alene. Dette er diskriminerende.

Det er ille nok om staten tillater en slik praksis. Langt alvorligere blir det når stat og helsetjeneste tilbyr, anbefaler og finansierer den – og prioriterer den med knappe helsekroner, på bekostning av tilbud som kunne bedret befolkningens helse. Ingen ønsker å kritisere gravide og par som benytter fosterdiagnostikk og selektiv abort. Derimot er det berettiget å kritisere samfunn som aktivt legger til rette for sortering av fostre i stor skala.

Braanen Sterri hevder videre at samfunnet ikke vil bli fattigere uten individer med Downs syndrom. Han har kanskje rett i at «tapet av mangfold» i seg selv ikke er problematisk. Som fagperson og far til en gutt med Downs syndrom heller jeg riktignok mot at personer med Downs som gruppe bidrar med noe unikt til vårt samfunn.

4 prosent av barn fødes med misdannelser av ulike slag og alvorlighetsgrad. Hvis individer med Downs syndrom blir luket ut effektivt, vil denne andelen bare reduseres til 3,9 prosent. Mangfoldet som grupper med funksjonshemminger utgjør, vil altså bestå. Tatt i betraktning at mange tilstander innebærer mye lavere funksjonsnivå enn Downs syndrom, er det imidlertid ironisk hvis vårt samfunn skal jakte på akkurat denne gruppen.

Problemet med utstrakt sortering er altså ikke primært reduksjonen i mangfold, men selve sorteringen. Som Liv Kjersti S. Thoresen, generalsekretær i Menneskeverd, har sagt: Vi skal ikke ta vare på mennesker for mangfoldets skyld, men for deres egen skyld. Hva vi enn måte mene om abort og den moralske verdien til et foster som sådan, er dette en kjensgjerning: Ved sortering avbrytes livet til et individ av menneskearten – fordi det har en uønsket egenskap. Da lar vi fosterets verdi og vern avhenge av dets egenskaper, en holdning som skaper presedens og derfor kan komme til å prege vår tilnærming til andre samfunnsdilemmaer.

I tillegg, hva gjør det med oss å innta en instrumentell holdning til nye medborgere, der ufødt liv må gjennom fosterdiagnostikkens «kvalitetskontroll» før det tas opp i det menneskelige fellesskapet? Jeg frykter hvordan det vil prege oss at vi gjør oss selv til slike som sorterer, slike som ikke ubetinget aksepterer individer som likeverdige uavhengig av egenskaper.

Jeg frykter også en subtil, men farlig forvandling av foreldre/barn-relasjonen, der vi ikke lenger tar imot det som blir gitt oss med betingelsesløs kjærlighet – men nettopp setter betingelser for å elske.

Braanen Sterri mener vi ikke kan «tilbakeholde informasjon om fosterets egenskaper». Men dette er ikke informasjon som allerede finnes – det er informasjon som aktivt må frembringes, til stor kostnad i form av penger og personellressurser. I motsetning til hva Braanen Sterri hevder, vil det heller ikke være noen annen netto helsegevinst av fosterdiagnostisk screening av alle gravide. Tilbudet er kun egnet til sortering.

Braanen Sterri ber sorteringsskeptikere gjøre rede for hvilke konkrete politiske tiltak de foreslår. La meg legge frem tre: For det første bør stat og helsetjeneste ikke være pådrivere for fosterdiagnostisk screening for alle gravide. For det andre bør fosterdiagnostikk ikke tilbys rutinemessig, men være noe den gravide eventuelt selv etterspør og betaler. Når stat og helsetjeneste ikke stiller seg bak tilbudet, tar det vekk mye av den uheldige signaleffekten. For det tredje bør abortlovens § 2c, der Downs syndrom og sykdommer gjøres til selvstendig og tilstrekkelig begrunnelse for senabort, fjernes, da denne er opplagt diskriminerende.

Morten Magelssen
Lege, medisinsk etiker og forfatter av boken Menneskeverd i klinikk og politikk

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Mer fra Debatt