Annonse

Annonse

11:37 - 28. april 2014

Hva nå for risikosamfunnet?

Vi bruker stadig mer tid og ressurser på å avverge katastrofer som er skapt av oss selv og måten vi lever på.

RISIKO

I 1986 ga den tyske sosiologen Ulrich Beck ut boken Risikogesellschaft (Risikosamfunnet), som kom på engelsk i 1992. Boken har blitt en av nyere samfunnsforsknings klassikere, ikke minst fordi den på et relativt lettfattelig språk satte ord på kompliserte samtidige utviklingstrekk. Dens sentrale term, risiko, har i mellomtiden blitt del av dagligtalen og selvforståelsen på en rekke livsområder: Klimatrusselen blir stadig mer presserende etter som rapportene fra FNs klimapanel øker i sikkerhet og industrialiserte samfunn synes ute av stand å komme seg bort fra fossile brennstoffkilder i tide.

På områder som sykdom og helse retter stadig større deler av fokuset seg mot å avverge livsstilssykdommer: ikke bare mikrober og ulykker, men hele vår måte å leve på gjøres til gjenstand for risikoanalyse. Terroraksjoner rettet søkelyset mot farlige individer i samfunn som avhenger av sårbar infrastruktur på områder som transport og energi. Mens terrorfokuset synes å ha avtatt i media har vi bare begynt å se konsekvensene av oppskalerte sikkerhetsteknologier og risikostyring rettet mot potensielt farlige individer, inkludert vanlige borgere. I kjølvannet av Snowden-avsløringene snakker Beck også om en ny type global risiko rettet mot fundamentale friheter, og tar til orde for en ny digital humanisme.

Becks diagnose rettet seg ikke bare mot økende spredning av begrepet om risiko, eller mot de potensielt katastrofale farene som møter industrialiserte samfunn; den sa også noe om årsaker. Risikosamfunnet slår gjennom når vi i økende grad bruker tid og ressurser på å avverge katastrofer skapt av oss selv og måtene vi lever og produserer på. Alle eksemplene nevnt over er illustrerende i så måte: de stiller grunnleggende spørsmål ved måten vi innretter våre samfunn, liv og omgivelser på. Dette gjelder særlig institusjoner forpliktet på prediksjon og kontroll gjennom vitenskap og teknologi: Vi industrialiserte og moderniserte på alle områder, men overså bivirkningene på miljø, individ og samfunn. Det er disse institusjonene vi med størst letthet påkaller når vanskelige spørsmål melder seg, og der ligger mye av paradokset: Det var jo også disse som førte til problemene i utgangspunktet.

Mulighetene for å adressere de florerende katastrofemulighetene kan fremstå som dystre. Ett problem, sier Beck, ligger i at de tradisjonelle demokratiske institusjoner mister sin kraft. Risikoene omfatter alle, men er i stor grad resultat av handlinger på begrensede ekspertiseområder: klimaproblemet er basert på forskeres uttalelser i internasjonale fora; globale sikkerhetsselskaper involveres for å beskytte kritisk infrastruktur, og borgere og pasienter vikles inn i stadig mer omfattende og uoversiktlige informasjonssystemer brukt til både behandling og forskning. Slik innskrenkes handlingsrommet for politikken ofte til symbolhandlinger.

Illustrerende i en norsk sammenheng kan være månelandingsprosjektet på Mongstad, som står igjen som et grelt monument over forsøket på å komme seg ut av klemma mellom bærekraft og industriell vekst gjennom et forestilt teknologisk vidunder. Vi brukte enorme summer på å hvitvaske samvittigheten mens oljeeventyret fortsatte uforstyrret.

Et annet optimistisk (og reelt prisverdig) Stoltenberg-prosjekt er tilsvaret til 22. juli, som skulle være mer demokrati og åpenhet. Likevel melder Dagens Næringsliv den 16. april at sikkerhetstjenester og politi presser sterkt på for å få direkte tilgang til borgeres datamaskiner og mobiler gjennom å utnytte sikkerhetsbrister i programvarene.

Vi ser nå sterke tendenser til at mektige politiske og økonomiske interesser rykker inn og overtar handlingsrommene åpnet opp av de florerende risikoene (dette tas opp i Becks bok fra 2009 World at Risk). Risikosamfunnet står i fare for å bli til et sikkerhetssamfunn, hvor overoppsynet med borgeres sikkerhet i økende grad også involveres i politiske prosjekter satt i gang utenfor demokratiske kontrollinstanser. De sterkeste formene for politisk, teknologisk og økonomisk makt utøves i dag i form av ulike offentlig-private partnerskap, som ofte opererer under løfter om å takle de florerende farene gjennom økte sikkerhetstiltak, fornyet økonomisk vekst, bedre helse og reinere miljø. Det er vanskelig å se gjennom slike løfter all den tid de gir seg ut for å representere allmenne interesser og er fremsatt med vitenskapelig autoritet. Ofte fungerer imidlertid visjonene og løftene best som rettferdiggjøring for store offentlige overføringer til allerede mektige aktører: overvåkningstjenester, sikkerhetsindustri, olje- og energiselskaper, helseovervåkning på populasjonsnivå, osv. 

Det er derfor lett å være pessimistisk på så vel den teknisk-vitenskapelige ekspertisens som politikkens vegne. Nettopp derfor vil vi i fremtiden være avhengige av former for kritisk motekspertise som kan fremvise tvilsomheten i løfter om enkle løsninger på komplekse problemer, og dermed åpne opp for politikkens mulige tilbakekomst i risikosamfunnets midte. Becks håp var tidligere som nå at problemene skulle fremtvinge responser og nye former for deltakelse i sivile samfunn og politiske organer. Dette stiller også eksistensielle krav til innvånerne i risikosamfunnet: å lære å leve med risiko, usikkerhet og uvitenhet som ureduserbare livsvilkår. Disse kan ikke fortrenges gjennom vitenskap og teknologi, og de bør ikke brukes til å avstå politisk makt til uetterrettelige autoriteter.

 

Kjetil Rommetveit

Forsker og filosof, senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen

Annonse

Mer fra Debatt