«Andres referanserammer er ikke alltid tilgjengelige for oss. Da er det like greit å høre på hva de sier.»
SOSIALANTROPOLOGI
Morgenbladet brukte sosialantropologisk metode for å forstå sosialantropologien i forrige nummer. Der uttrykker høvding Thomas Hylland Eriksen, så stor tro på sosialantropologisk metode at det framstår naivt. Han sier at «sosialantropologi er det eneste faget som ikke er eurosentrisk […] for med vår metode er vi i stand til å se virkeligheten slik den egentlig er».
Dette tror jeg er å gå for langt. Sosialantropologi handler om å gi mening til andre menneskers ord og handlinger. Metoden, «deltakende observasjon», dreier seg om at deltakeren – sosialantropologen – tolker meningen i ulike samfunn og gjør denne forståelig for andre (thick description).
Problemet er at mennesker ofte tolker med utgangspunkt i seg selv. Og mennesker er ikke blanke ark. Vi er farget av vår fortid – våre verdier og holdninger. Verdiene og holdningene knytter vi ubevisst til følelser, noe som gjør det vanskelig for oss å endre dem – selv om vi prøver. Når arket er rødt, blir det ikke så lett gult, men kanskje oransje.
Dette vet vi fra andre fag, som psykologi, som gjør langt mer for å skille mellom deltaker og dommer i kontrollerte eksperimenter. Psykologien forteller oss at det oppstår subjektive og irrasjonelle følelser i møte mellom mennesker. Hukommelsen vår er selektiv og våre oppfatninger blir farget på en måte som ikke alltid er basert på fakta.
Litt spissformulert: Hvis det var en hundre år gammel fyr fra høylandet på Papua Ny-Guinea som gjorde feltarbeid på sosialantropologisk institutt, ville han sannsynligvis kommet til en annen konklusjon om den egentlige meningen bak Hylland Eriksens handlinger, enn om det var en journalist i Morgenbladet. For det finnes ikke én egentlig virkelighet som kan avsløres av sosialantropologen – det finnes mange virkelighetsbeskrivelser. Og ingen av dem er fullstendige.
Hva er egentlig heksekunst? Spørsmålet er forsøkt besvart meningsfylt av flere vestlige sosialantropologer. Kan det være et uttrykk for rask samfunnsendring, en måte å skape samhold på, en konformitetens vaktbikkje eller et maktpolitisk virkemiddel? Eller kan man like gjerne akseptere svaret til menneskene som lever i en virkelighet med heksekunst? Ofte svarer de det er sjalusi og ondskap som må bekjempes.
Andres referanserammer er ikke alltid tilgjengelige for oss. Da er det like greit å høre på hva de sier. I søken etter mening bak kulturelle skikker man ikke forstår, er det lett å blande inn egne ideer og oppfatninger. Resultatet kan i verste fall bli etnosentrisme.
Varsellampa for eurosentrisme bør også ringe når noen hevder de sitter på en universell metode for å se virkeligheten slik den «egentlig er». I hvert fall når nesten alle sosialantropologer gjennom tidene har vært vestlige og metoden er oppstått i Vesten, som jo også har en lang tradisjon med å preke universalisme, men drive med eurosentrisme. Misjonsvirksomhet – imperialisme – utviklingshjelp.
Samtidig er det jo flott at høvdingen står fram som den fremste forkjemperen for fagets allmenngyldighet. Det må bare minnes om at også han ser virkeligheten gjennom sin egen stammes øyne.
Kristoffer Gaarder Dannevig
Historiker