«Individet er ikke født i et sosialt vakuum.»
---
---
POLITISK TENKNING Vi trenger fellesskap. Det er ikke et politisk program; det er en konstatering. Vi er ikke, som den engelske filosofen Roger Scruton har formulert det, «citizens of nowhere». Vi er familiemedlemmer, kirkegjengere, speidere, fotballspillere, Røde Kors-medlemmer, naboer, lokalpatrioter og borgere av Norge.
Frihet og individualisme er viktige bestanddeler i høyresidens ideologi, men det er ikke hele arsenalet. Norsk politikk deles ofte inn etter en kunstig motsetning mellom fellesskap og egoisme – det ene til venstre, det andre til høyre – og litt for ofte lar høyresiden det skje. Etter tiår med kamp om de økonomiske kommandohøydene vant liberalismen den økonomiske kampen, men mer frihet og individualisme er ikke universalresepter.
Markedsøkonomien seiret; det er ikke dermed sagt at den er problemfri. Den tyske økonomen og kristendemokraten Wilhelm von Röpke mente økonomien er avhengig av de etiske reservene som finnes utenfor markedet. Markedet må korrigeres av verdier som nestekjærlighet, omtanke og ærlighet. Debatter om grådighetskultur, usunne forskjeller eller materialisme kan ikke besvares med laissez-faire. Når vi snakker om grenser for politikk, må vi også ha en oppfatning av hva som skal finnes på den andre siden av grensestolpene.
I Danmark bruker de begrepet sammenhengskraft om det som gjør en samling individer til et fellesskap. Både den kulturelle individualiseringen, svekkelsen av de tradisjonelle religiøse institusjonene og økt migrasjon og immigrasjon gjør spørsmålet om vår sammenhengskraft brennende aktuelt.
Selv i velutviklede velferdsstater er det grupper som faller utenfor samfunnet. Velferdsstaten kan gi økonomisk støtte, utdannelse eller kvalifisering, men velferdsstaten kan aldri svare på alle menneskelige behov. Til det trengs fellesskapene.
Deltagelse og vedlikeholdelse av demokratiet forutsetter engasjement og deltagelse som høyst sannsynlig bare vedlikeholdes gjennom en levende borgerånd.
Startstedet for borgerlig tankesett er individet, tenker de fleste. Det er i og for seg riktig. Enhver menneskevennlig ideologi må ha den enkeltes ukrenkelige egenverdi som utgangspunkt. Men det neste steget er avgjørende: Individet er ikke født i et sosialt vakuum. Hun er født inn i en sammenheng, inn i et fellesskap.
Dagens høyreside består, grovt sett, av to idéhistoriske strømninger som ble ført sammen av kampen mot sosialismen. Liberalismen var (og er?) en radikal ideologi som ville frigjøre mennesket fra samfunnets bindinger, det være seg ufornuftens åk eller tyngende reguleringer. Liberalister som Richard Cobden, Jeremy Bentham og Thomas Paine kjempet mot adel, kirke og kongehus, og for åndsfrihet og frihandel. Mens de konservative forsvarte det bestående samfunn, ikke nødvendigvis nøyaktig slik det var, men det idéhistorikeren Russell Kirk har kalt «de permanente ting». I begge leire fantes radikale og konservative strømninger – flere av dem åpenbare blindveier – men svært forenklet ser liberalismen individet som suverent, mens konservative tenkere betoner at den enkelte bare kan forstås som en del av en større sammenheng. I denne sammenhengen ligger også det sikreste forsvaret for individets verdighet og frihet.
I bøker som den russisk-amerikanske filosofen Ayn Rands We the living eller George Orwells 1984 er det den totalitære kollektivismen som knuser individet. Bare gjennom å gjenreise individet kan totalitarismen knuses. Det var et viktig ideologisk kamprop mot de totalitære bevegelsene under den kalde krigen, og er fortsatt aktuelt i dag. Men, som ikke minst George Orwell forstod, er ikke kamp for individet det samme som sosial atomisme. Og kritikken av kollektivisme kan lett bli en kritikk av alle fellesskap. Sentrale tenkere for høyresiden (merk: ikke nødvendigvis på høyresiden) ser ikke fellesskapet som en trussel, men som et bolverk mot det autoritære. De dyrker ikke, men frykter en radikal individualisme.
For Hegel er det gjennom den etablerte rettsstaten at det universelle og individuelle forenes, og enkeltmennesket er ikke fullt ut realisert før hun kan finne seg selv igjen i samfunnets normer og konvensjoner. Selv økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek, ofte ansett som en av nyliberalismens yppersteprester, legger avgjørende vekt på det han kaller skillet mellom sann og falsk individualisme. Den falske individualismen er rasjonalistisk fundert og mener den enkeltes fornuft er den eneste målestokk på riktig og galt. Den fjerner dermed enkeltmennesket fra det lager av visdom og kunnskap som ligger i institusjoner, normer og verdier.
Franskmannen Alexis de Tocqueville frykter den autoritære majoriteten mer enn noe annet, men mener at dens beste fødselshjelper er individualismen. Individualisme er å trekke seg tilbake fra samfunnets felles arenaer og inn i sin egen lille sfære; det er å bli et privat menneske i ordets strengeste betydning. En slik individualisme vil utslette det Tocqueville kaller les corps intermédiaires, de mellomliggende fellesskapene som står mellom staten og individet og som hverken styres av markedets profittlogikk eller av statens lover. Totalitære stater angriper ikke bare individer, men religiøse samfunn, frivillige organisasjoner, familier som institusjon og frie fagbevegelser.
Det går en rød tråd fra Aristoteles zoon politikon – samfunnsvesenet – til Tocqueville. Den samme betoningen av fellesskapet finner vi hos konservatismens grunnlegger, Edmund Burke, som beskriver «the little platoon we belong to in society». Hos ham har skepsisen til individualismen også en erkjennelsesteoretisk side. Vi er bekymret «for å sette hvert enkelt menneske til å leve på sitt eget forråd av fornuft», skriver Burke, for «individet er svakt, men arten er sterk». Å ta del i fellesskapet er ikke et valg, men en nødvendighet. Den etiske implikasjonen av Burkes syn er et moralsk ansvar som strekker seg videre også til kommende generasjoner.
Ideologiske kart endrer ikke terrenget. Fellesskap blir ikke borte om de ikke får plass i teorien. Men dårlig teori kan gi dårlig politikk, dårlige analyser og dårligere resultater i alt fra velferdspolitikken til byplanlegging.
Venstresiden ynder å fremstille det ideologiske skillet som et mellom fellesskap og egoisme, men retorikken er ofte et kodeord for en større offentlig sektor snarere enn et gjennomtenkt syn på hva fellesskap er. Det er nok en grunn til at høyresiden bør ta debatten. Hva er fellesskap? Finnes det ett stort eller mange små fellesskap? Hvilken rolle har staten i fellesskapet? Høyresiden har en rik idéhistorisk arv å høste fra.
Ideen om det uavhengige individet har noe vakkert med seg, men enda vakrere er tanken om borgeren. Individet hører ikke til noe sted, borgeren er medlem av et samfunn, av et fellesskap, med det ansvar og de forpliktelser som hører til.
Torbjørn Røe Isaksen
kunnskapsminister (H).