Debatt

Hardhendt redigering og ærlige mangler

«Når mediene plukker opp og gjentar feil, får vi hviskeleken.»

MUSIKKVITENSKAP

Onsdag i forrige uke forsvarte jeg doktoravhandlingen min ved Universitetet i Oslo. Samme dag publiserte nrk.no en sak om arbeidet mitt. Saken ble lest og delt av enormt mange og satte i gang en voldsom debatt. En fantastisk oppmerksomhet for en forsker!

I flere dager svevde jeg i en slags lettelsens eufori over å være ferdig. Da jeg etter noen dager logget meg på nettet, var det litt nedslående å se at så mange mente så mye, ikke bare om hva jeg hadde prestert, men også om hvorvidt jeg burde beholde ansiktshåret. Hva var utgangspunktet her? Tilbake til start:

Norske popartister synger på engelsk som aldri før. Blant de fremste som har gjort det etter a-ha, er M2M, som kom høyt opp på Billboard Hot 100 i 2000 med «Don't Say You Love Me». Etter duoens oppløsning har de to medlemmene, Marit Larsen og Marion Ravn, etablert seg som soloartister. Førstnevnte har lagt seg til en lett gjenkjennelig sjargong: Så tidlig som i 2006 omtalte Larsen seg selv i intervjuer med ord som «ekte» og «ærlig». Hun syntes for eksempel at debutplaten, Under the Surface, «viser konkret hvem jeg er – en ekte og ærlig Marit».

Hva slags ekthet og ærlighet er det snakk om? Er «ærligheten» betinget av at artisten synger på engelsk? Er «ektheten» en illusjon som hviler på at artisten holder avstand til offentligheten, i kontrast til den gamle partneren Ravn, som åpenbart trives i rampelyset? Dette er spørsmål jeg tar opp i doktoravhandlingen min, som altså har fått mer oppmerksomhet enn jeg kunne drømme om på forhånd.

Det er imidlertid ikke alltid lett å få igjennom poengene. I en avhandling hvor jeg har som et grunnpremiss at popartister opererer med en persona som ikke er lik personen bak den, og at Larsen og Ravn kan ses som del av en slik diskurs, er det ikke «en del av konklusjonen» at «Marit Larsen har et konstruert 'ekte' image, mens M2M-kollega Marion Ravn derimot søker å ha et 'overdrevet' image» (NRK 1.9.14). Pressedekning er bra, men pressen kan også gjøre forskeren en bjørnetjeneste.

Jeg har også fått kommentarer om unyttig forskning og sløsing med skattepenger. Når forskeren møter leserne, kommer det alltid spørsmål om hvorvidt denne forskningen er nyttig. Det er en skummel vei å gå, fordi det er umulig å skille svart-hvitt mellom «nyttig» og «unyttig» forskning. Den forskningen som redder liv, er nyttig, mener noen. Betyr det at all forskning som ikke redder liv, er unyttig?

Dette er noe vi må avgjøre i det enkelte tilfellet, mener andre. Betyr det at det ikke finnes noen faste kriterier for hva som er «nyttig» forskning, men at det bare fungerer som en abstrakt motpart som vi kan bruke til å peke ut det «unyttige»?

Jeg blir minnet på Frps Ulf Erik Knudsen og hans definisjon av såkalt elitekultur: «Jeg kan ikke definere det. Men når man ser den, så vet man hva det er» (Dagsavisen 12.7.08). Kanskje gjelder det også den unyttige forskningen?

En innvending som forsøksvis går på det faglige, er at doktorgradsprosjektet mitt gir humaniora dårlig renommé, fordi et så angivelig slett arbeid gir humanioramotstanderne et konkret eksempel når de skal vise verden hvor unødvendig humanistiske fag er. At én enkelt avhandling skal kunne forringe humanioras gode navn og rykte i så stor grad, er jeg ikke sikker på. Da tillegger man sannsynligvis arbeidet mitt større betydning enn det bør ha. Like fullt har jeg ansvaret for å skrive så godt som mulig. Opplæringen av forskeren pågår fortsatt, selv etter gjennomført disputas.

Det betyr ikke at avhandlingen er uten mangler. Noen av disse var jeg klar over da jeg leverte den. Andre er jeg blitt gjort oppmerksom på i ettertid, for eksempel i bedømmelseskomiteens innstilling. Her påpeker de at min diskusjon av engelsk som tekstspråk ikke går igjen i avhandlingen i tilstrekkelig grad, paradokset i at jeg påstår at det er umulig å se bak «masken» til Marit Larsen samtidig som jeg antyder at jeg gjør nettopp det, og hvordan Marion Ravns valg av en såpass «maskulin» sjanger som rock på sin første plate kan ha bidratt til inntrykket av henne som den «feilslåtte» motparten til den suksessrike Larsen.

Når jeg uttaler meg om Larsen og Ravn, er det en balansegang. Når NRKs hardhendte redigering av mine utsagn får det til å høres ut som jeg kaller artistene selv uekte og uærlige, har vi allerede tippet over. Og når mediene plukker opp og gjentar slike feil, får vi hviskeleken, hvor vi fort ender opp med noe helt annet enn hva som opprinnelig ble sagt. Dette hadde jeg ikke tenkt over da jeg uttalte meg til NRK første gang. Kort sagt: Jeg lærer.

Det finnes også god mediedekning, som intervjuene på Forskning.no og Framtida.no. Men både jeg og journalistene snubler, også her. Det faktum at «artister spiller roller» er en god inngang til saken på Forskning.no, men dette er senere blitt brukt som «bevis» på hvor overflødig arbeidet mitt er.

Ansvaret for å stanse slike tilfeller av hviskeleken i sitatsjekken er like mye mitt som journalistens. Dette er likevel verdt å nevne fordi det viser en grunnleggende forskjell mellom akademia og media: Forskeren antyder, men mediene konkluderer. Og forskerens forbehold kan fort forsvinne i jakten på konklusjoner.

Dette er ikke en bagatellisering av kritikken. NRK har med min tillatelse gjort avhandlingen tilgjengelig på nettet, og gledelig mange har tatt seg tid til å lese hele eller deler av den. Medieviter Espen Ytreberg, som forstår at det som regel er desk og journalist som står bak sludder av typen «Marit Larsen er uekte» i overskrifter og ingresser, mener at skillet mellom person og persona ikke er så sterkt som jeg antyder, noe også opponentene har innvendt.

Stipendiat Knut Melvær har påpekt fraværet av kjønnsteori, ikke ulikt komiteens etterlysning av et sterkere kjønnsperspektiv på Ravn. Melvær er også blant dem som har fått med seg fagfeltet: Han skriver at det er «legitimt, interessant og potensielt nødvendig å forske på hvordan kjønn representeres, forhandles og uttrykkes også i musikkverden». I en mediestorm hvor omkvedet er at dette er svakt arbeid og sløsing med skattepenger, er en slik setning en kjærkommen støtte.

Andre mener visst at man ikke trenger å ha sett avhandlingen for å mene noe om den. I Dagbladet 28. august siterer Inger Merete Hobbelstad fra Forskning.no om at jeg mener Larsens uttrykk er «falsk naivt», noe hun kaller «en beskrivelse som sist ble hørt i en ungdomsskolegård nær deg».

Fake naivety står ikke i opposisjon til noen idé om «ekte» naivitet, men betegner en strategisk bruk av «naivitet» hvor artisten for eksempel spiller på en tilsløring av intensjoner. Jeg ser slik «strategisk naivitet» som et trekk som går igjen i Marit Larsens identitetsbygging. Når Hobbelstad reduserer begrepet til noe man hører i skolegården, har undertegnede kanskje bommet i sin redegjørelse, men det kan også hende at hun ikke har satt seg inn i det hun kritiserer.

Avhandlingen har fått en mottakelse som gir den plass i flere andre samtaler, for eksempel om forskningsformidling og om pressens dekning av akademia. Den har mangler og svakheter, noe som er blitt grundig påpekt – og det kan jeg ikke klage over. Når den har fått så mye kritikk, er det jo fordi mange flere har hørt om arbeidet mitt (og, i noen tilfeller, lest det) enn hva en stipendiat vanligvis får oppleve.

Jeg tar den konstruktive kritikken med meg videre i foredlingen av materialet for publisering i andre formater. Og gleder meg til noen spør meg om Marion Ravn også.

Jon Mikkel Broch Ålvik
Doktor, musikkvitenskap

Mer fra Debatt