«Thomas Hylland Eriksen er irritert eller sint fordi han mener jeg gjør 'narr av' svensk 'anstendighet'.»
INNVANDRING
«'Vi' er et av språkets mest fleksible ord», sier Thomas Hylland Eriksen (THE) i sitt svar på min kronikk i Morgenbladet 26. september. Innlegget vitner om at «anstendighet» og «solidaritet» kan føyes til på samme listen.
THEs engasjement peker inn i et av vår tids største dilemmaer – mellom universelle menneskerettigheter og rettigheter knyttet til medlemskap i en nasjonalstat. Min kronikk hadde to poenger: ett om debattklima og ett om Reinfeldts avskjedshilsen, der befolkningen fikk velge mellom – satt på spissen – mer velferd eller mer innvandring. Med utgangspunkt i et knallsterkt oppgjør Aftonbladets Åsa Linderborg tok med den svenske elitens «selvgode moralisme og krenkende beskyldninger» i Klassekampen 18. september, trakk jeg noen linjer bakover i tid. Åsa Linderborg kan ikke beskyldes for å tilhøre Sverigedemokraternas (SD) omland. Hennes innlegg bærer derfor bud om et skifte i svensk offentlig debatt. Linderborg er åpenbart ikke enig med THE i at SDs 13 prosent oppslutning betyr at 87 prosent av befolkningen er fornøyd med tingenes tilstand. Jeg tror selv en åpnere debatt i Sverige er nødvendig hvis en skal demme opp for høyrepopulismen.
THE er litt motvillig enig i mye av det jeg skriver, men er irritert eller sint fordi han mener jeg gjør «narr av» svensk «anstendighet». Jeg tolker teksten hans slik at han mener jeg er en «bekymret sosialdemokrat» mens han selv er en «radikal kosmopolitt». Viktigere enn merkelapper er premissene for diskusjonen og konsekvenser av politikk. THE synes å mene at nasjonalstaten er en lite interessant eller eventuelt illegitim enhet i vår globaliserte tid. Velferdsstaten er han villig til å ofre «dersom det innebærer fortsatt økte ulikheter i verden».
Global urettferdighet og det internasjonale velferdsgapet er dirrende viktig, og vi som er «mette og trygge» har et kontinuerlig ansvar for å bidra til endring. Åpne grenser er imidlertid ikke blant de løsninger jeg har tro på under dagens forhold. I likhet med det store flertallet av gamle og nye borgere i Norge er jeg tilhenger av å verne om og videreutvikle velferdsstaten. Jeg tror det er nødvendig å balansere inntaket av innvandrere med evnen til å integrere nykommere hvis den norske samfunnsmodellen skal kunne opprettholdes. Det betyr blant annet et ansvar for at innvandrere blir likeverdige borgere med tilgang til samfunnets mange goder. Ellers vil ulikhetene øke, vi får et etnisk delt samfunn, og risikerer populistiske protester av den typen vi nå ser over hele Europa. Vern av velferdsmodellen er også solidaritet med de svakest stilte i samfunnet, som i dag i høy grad dreier seg om innvandrere. Hvis velferdsstaten svekkes, vil THE og jeg høyst sannsynlig klare oss utmerket gjennom private løsninger. Andre har ikke den muligheten. Jeg vil følgelig hevde at kosmopolitten er selektivt solidarisk. Solidariteten retter seg mot individer som klarer å komme seg til Skandinavia. Den retter seg ikke mot marginalisert arbeidskraft og trygdeavhengige i mottakerlandet. Ei heller mot systemet, som hvis det bryter sammen, ikke lenger kan gi beskyttelse eller velferdsrettigheter til framtidige individer med ønske om å bedre sine liv.
Den politiske konsekvensen i dagens Europa må innebære mer samarbeid – mer byrdefordeling når det gjelder flyktninger, for krisene andre steder i verden er høyst reelle, og Europa skal ta imot folk som trenger beskyttelse. Sverige bør avlastes, Norge kan høyst sannsynlig ta imot flere. Her presser europeisk politikkutvikling seg fram, selv om det er mange hindringer på veien.
«Anstendighet» er også et fleksibelt begrep hos THE, eller snarere litt enøyd. Jeg er selvsagt enig i at det er verdifullt med en offentlig debatt der minoriteter blir behandlet respektfullt. Og jeg er enig i at tonen i den norske debatten har vært langt barskere og ofte mer støtende de senere årene. Men Linderborgs poeng, som jeg supplerer, er jo at krav til anstendighet også må rettes andre veien. Det var ikke mye anstendighet å spore da rasismekortet ble trukket overfor faglig kompetente, nyanserte og humanistisk orienterte forskere i Makt- og integrasjonsutredningen på begynnelsen av 2000-tallet, som jeg trakk fram i min kronikk. (Jeg hadde selv orkesterplass ved å sitte i utredningens faglige råd.) Linderborgs innlegg tyder på at det er flere eksempler. Hennes og mitt poeng er at det svenske «anstendighetsregimet» høyst sannsynlig har bidratt til kraften i den protesten SDs framgang vitner om. Man lurer seg selv ved å tro det bare er snakk om marginale grupper.
Grete Brochmann
Professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo