Annonse

Annonse

04:01 - 31. oktober 2014

Er det fremdeles greit å utrydde en minoritet i Norge?

Aksel Braanen Sterri, jeg sier det på min måte: Du spruter av fordommer!

Unik: Jeg identifiserer meg ikke med diagnosen Downs syndrom. Jeg er Marte, helt unik, skriver skuespiller og forfatter Marte Wexelsen Goksøyr. Bildet er tatt da Morgenbladet intervjuet henne 21. februar i år. Foto: Herman Dreyer
«Vi vil ha et mangfoldig samfunn med plass til alle. Hvilke alle?»

SORTERINGSAMFUNN

«Hvorfor er det så ille om vi får et samfunn uten Downs syndrom», spør Aksel Braanen Sterri i Morgenbladet 10. oktober. Han nevner ikke mennesker med Downs syndrom, bare Downs syndrom. Å skille personer med Downs syndrom fra syndromet går ikke.

Videre skriver han: «For hvert medisinsk utviklingstrinn står vi i fare for å utrydde en sykdom som noen identifiserer seg med.» Ved å uttale seg på denne måten ser han på Downs syndrom som en sykdom man med fordel kan klare seg uten. Vi har jo klart å utrydde sykdommer som polio, tuberkulose, meslinger med mer, så hvorfor ikke Downs syndrom?

Jeg vil opplyse om at Downs syndrom ikke er en sykdom. Vi er først og fremst det spesielle mennesket, som alle er. Du får ikke utryddet denne tilstanden hos en person uten å ta livet av mennesket. Det er forskjellen.

Jeg er selv en kvinne med Downs syndrom. Jeg er ikke syk, jeg har et ekstra kromosom i mine celler. Jeg identifiserer meg ikke med diagnosen Downs syndrom. Jeg er Marte, helt unik. Jeg er fullt levedyktig, og ønsker å være en del av dette samfunnet med mine ressurser, uten å bli satt i bås, gruppert, og dermed usynliggjort. Jeg tilhører en minoritetsgruppe i Norge, og jeg ser på det som svært skremmende om det skulle være et ønsket statlig prosjekt å utrydde en gruppe mennesker, sortere dem bort. I Danmark er dette allerede et nasjonalt mål. I 2030 skal det ikke fødes barn med Downs syndrom i Danmark. Disse skal være utryddet innen den tid. I Norge er vi på god vei. 90 prosent av kvinner som får påvist Downs syndrom hos fosteret i dag tar sen-abort. Dette er et tilbud de får for å løse problemet.

To nydelige barn kommer til verden i uke 22 av svangerskapet. Den ene med Downs syndrom, den andre uten. Den ene er en for tidlig fødsel, den andre er en sen-abort. Begge lever. Det ene barnet får all den pleie man kan gi for at det skal leve, det andre barnet blir lagt til side for å dø. Er vi ikke like mye verd?

Ønsket om å utrydde visse minoritetsgrupper som ikke blir regnet som vellykkede, er ikke nye tanker i Norge. Vi har også her bedrevet etnisk rensing som vi fordømmer når det er blitt historie.

For rundt seksti år siden var det ikke uvanlig å treffe på tatere, reisende på vandring. Nå finnes de ikke. For å få sortert dem bort, utslette disse brysomme, ble barn tatt fra foreldre med tvang og satt på barnehjem. Kvinner ble tvangssterilisert og noen endte på asyl og ble lobotomert.

Å få et barn med funksjonshemning var, og kanskje er, en skam. De fleste ble sendt til store sentralinstitusjoner så folk skulle slippe å se oss. Det hendte også at disse barna ble holdt skjult, for eksempel i fjøset, eller i et rom i huset. På denne måten ble mennesker ødelagt, drept. Dette er sårbare mennesker som ble påført store traumer. Jeg kan nevne at min mor ble spurt om hun hadde meg hjemme da jeg var liten. Jeg er 32 år.

Slik løste samfunnet problemet den gangen. Med dagens og morgendagens teknologi blir det enklere. Vi kan fjerne det uperfekte før de blir født. Det som forstyrrer vårt gode liv. Aksel Braanen Sterri mener det er en stor byrde å få et barn med Downs syndrom.

Da jeg spurte min mor om hvordan hun opplevde det da jeg ble født, svarte hun: «Du var et nydelig lite barn. Det var ikke du som var problemet. Det smertefulle var at jeg måtte møte mine egne fordommer. Samtidig visste jeg at disse fordommene også gjennomsyret vårt samfunn. Hvordan skulle dette gå?»

Det vanskelige med å ha Downs syndrom er ofte ikke å bli sett som den man er, ikke bli tatt på alvor, ikke ha rett til videre utdanning ut fra sine forutsetninger, ikke ha rett til arbeid og så videre. Hører vi ikke til?

Den store byrden for foreldre er at barnet deres kan blir sett på som et problem det egentlig ikke er plass til i vårt samfunn. Det kan være tungt!

Dersom problemet først og fremst ligger i samfunnets og enkeltmenneskers fordommer, løser man da problemet med å skape et sorteringssamfunn hvor man fjerner mennesker ut fra deres egenskaper før de blir født, eller må vi ta tak i våre egne fordommer og skape et samfunn hvor verdier som likeverd og solidaritet står i sentrum, hvor alle har en plass?

For ikke lenge siden opplevde Norge 22. juli, og fordømmer Anders Behring Breiviks nazistiske tankegang. Hans kall er å holde Norge rent, og utrydde uønskede individer.

Det arrangeres rosetog. Vi vil ha et mangfoldig samfunn med plass til alle. Hvilke alle? Igjen, er det noen som faller utenfor dette mangfoldet? Er det ubehagelig og brysomt med personer som forstyrrer vår vellykkethet? Vil vi forsvare et sorteringssamfunn som jakter på det perfekte mennesket, hva nå det er?

Marte Wexelsen Goksøyr
Skuespiller, forfatter
Kjersti Wexelsen Goksøyr
Billedkunstner og mor

Annonse

Mer fra Debatt