«Ingen så verdien av islamkunnskap i 1970-årene.»
HUMANIORA
Humaniorarapporten er en ryddig og velformulert veiviser for hvordan humaniora kan styrke sin posisjon som kunnskapsleverandør. Den er befriende fri for offermentalitet og slikking av sår. Dessuten har den fått et format som andre «der ute» med letthet kan forholde seg til. Sånn sett er det å håpe at den blir noe mer enn et velrettet slag i luften.
Likevel kunne rapporten vært mer offensiv. Man kunne for eksempel kartlagt humanistisk forskning utenfor de tradisjonelle HF-miljøene: hva finnes av norsk humanistisk forskning i den ellers så samfunnsfagsdominerte instituttsektoren? Det nevnes flere steder i rapporten at humanistisk kompetanse har en plass i forsvars- og utenrikspolitikk, men dette feltet er så viktig at det hadde fortjent større omtale og hatt en naturlig plass blant de foreslåtte tematiske satsingene.
Tradisjonelt har både historiefaget og språk- og områdestudier vært viktige premissleverandører for debatt om utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men nå mer enn noen gang bør humanistene kjenne sine besøkelsestid. Med migrasjon, transnasjonale kulturstrømmer, politisert og globalisert religion, nye trusselbilder og geopolitisk dreining østover, er norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk nødt til å meisles ut på nytt.
Det handler derfor ikke bare om at humaniora skal være i beredskap for det uforutsette. Det handler om noe mye mer, nemlig at humanistiske forskere også bør være ekspansive og utfordre eksisterende kunnskapsregimer i politikkfeltet. Humaniora bør rett og slett være insisterende på at den kulturelle konteksten for meningsproduksjon – altså det partikulære – er en nødvendig innfallsvinkel for hvordan «det globale» kan forstås.
Vi er flere som til tider har talt for døve ører i UD. For eksempel tør jeg påstå at fredsprosessen på Sri Lanka ville sett annerledes ut om man hadde hatt en bred sosiokulturell forståelse av konflikten før man kjørte i gang med en smalt definert fredsprosess. Det er åpenbart at det hadde vært lurt å lytte til råd om å ta buddhistisk nasjonalisme på alvor.
I den sammenheng er poenget ikke passiv beredskap, men å være premissleverandør for politikkutforming. For å snakke i maktpolitiske termer: Vi trenger en humanistisk ekspansjon på nye territorier, og utenrikspolitikken er et felt med døren på gløtt. For eksempel var buddhismekunnskap kun kort tid tilbake ansett for å være irrelevant i utenrikspolitiske miljøer. Slik er det ikke lenger, heldigvis. Men som rapporten også påpeker, hva som til enhver tid regnes som «nyttig» skifter jo stadig, og da må akademia ha kraft til å stå i mot kortsiktige nyttedefinisjoner.
Som den berømte islamforskeren John Esposito tørt kommenterte på en konferanse i Oslo i 2005: «Ingen så verdien av islamkunnskap i 1970-årene. Det hadde angivelig ingen relevans» (fritt memorert og oversatt). Samtidig må humanister insistere på – og ikke minst vise – at vi kan tilby kritiske perspektiver som er grunnleggende for å forstå et raskt skiftende utenrikspolitisk landskap.
For eksempel: I en verden med færre interstatlige konflikter, men med flere borgerkriger, hva mener vi da med sikkerhet? Og for hvem? Hva betyr etnisitet? Hvordan bør religion forstås i det utenrikspolitiske feltet? Kan vi snakke om islamske menneskerettigheter?
På hvilken måte er humaniora viktig for demokratibygging og en dannet offentlighet, ikke bare i Norge, men i autoritære regimer i andre deler av verden?
Poenget mitt her er at hadde rapporten vært litt mer nysgjerrig på hva filosofer gjør på et fredsforskningsinstitutt, islamforskere i menneskerettighetsmiljøer, eller hvorfor en religionsforsker får forskningsmidler fra Utenriksdepartementet, så ville tilfanget av perspektiver på hvorfor, og hvordan, humaniora er viktig vært flere. Dermed ville også flere temaområder vært identifisert, flere humaniorafag følt seg kallet av rapporten, og kanskje – men bare kanskje – kunne flere fagdepartement vært seg sitt forskningspolitiske ansvar bevisst.
Iselin Frydenlund
Religionshistoriker med NORAD-finansiering, gjesteforsker ved Senter for menneskerettigheter, UiO