Annonse
04:21 - 06. juni 2014

Bredside mot litterær kanon

Det er verken illegitimt eller elitistisk å forsvare litterær kvalitet.

Litteratur: «Lesere – frivillige og profesjonelle – må finne fram til det som går ut over det selvsagte, det som åpner nye verdener, knytter tråder sammen, lar helheten juble i detaljene», skrev Jon Rognlien 30. mai i sin bredside mot Ane Farsethås’ kommentar uken før. Les begge innleggene på morgenbladet.no. Foto: Christina Ulriksen
Annonse
«’Eliten’ er bare et navn på lesere og kritikere som har trent halve livet på å finstille dømmekraften.»

LITTERÆR KVALITET

Kulturredaktør Ane Farsethås har slynget ut et forsvar for litterær kvalitet (23. mai) som får Jon Rognlien til å kvesse sin penn. Han svarer med innlegget «Elitistens vrange nostalgi» (30. mai), og skriver velopplagt og bra: «Kvalitet trenger begrunnelse gang på gang, i verk etter verk. Lesere – frivillige og profesjonelle – må finne fram til det som går ut over det selvsagte, det som åpner nye verdener, knytter tråder sammen, lar helheten juble i detaljene.»

Jeg er enig, og dette er godt sagt. Men jeg skjønner ikke hva ved utsagnet som går imot Farsethås – det er vel omtrent akkurat slik hun arbeider og skriver som kritiker, og slik hun argumenterer i sin kronikk?

Når jeg leser Rognliens bredside på nytt, synker den umerkelig i kvalitet. Under overflaten argumenterer den mer som en politisk pamflett mot eliter enn en nærlesning av kvalitetsbegreper i kunst og litteratur.

Å kjøre fram bildet av diktatoriske politiske eliter som skjelver under folkets motstand på Tahrir-plassen er en politisk kortslutning i en litteraturdebatt. Bildet passer ikke på god litteraturkritikk, som heller er en øvelse i nærlesning og innlevelse, kritisk undersøkelse, åpen begrunnelse og argumentasjon. Rognlien skriver som om kanonsøkende litteraturkritikk er illegitim og diktatorisk – det er snarere motsatt. Begrunnelse og kritisk argumentasjon ligger nærmere demokratisk virksomhet, og er vel for øvrig vokst fram samtidig med demokratiet.

Litteraturkritikk som påviser nyanser og forskjeller i tekstlighetens spill, rammer ikke ovenfra, som bannbuller eller bud om kanonisering. Den utfoldes heller nedenfra og innenfra. Hele veien fra Kants dømmekraft via romantikkens litterære estetikker og opp til kritiske nærlesninger hos Adorno, Abrams, Bloom, Barthes, Derrida, Hillis Miller, Starobinski – eller mer lokalt hos skikkelser som Horace Engdahl, Henning Hagerup, Ane Farsethås – må man vel si at litterær nærlesning av tekst ligner mer på underminering av bastioner enn på støping av monumenter og kanoner.

En litterær kanon er en bevegelig størrelse som alltid blir utfordret på nytt, og har vel vært det siden verkbegrepets fødsel for to-tre hundre år siden. Verket er tekst, bevegelig og differensiert, og dette er knapt noen nyhet etter førti år med radikal hermeneutikk og litterære dekonstruksjoner eller to hundre år med romantisk ironi.

Kanon stilt opp som uforanderlige storheter er en stråmann som popper opp i Rognliens artikkel, kanskje politisk slående og behendig, men litterært misvisende. Parallellen mellom politiske og litterære eliter, mellom estetisk kvalitet og undertrykkende makt er nok Rognliens oppfinnelse, og er neppe hentet fra den kritiske tradisjonen selv.

Estetisk kvalitet kan bare opprettholdes gjennom permanent nylesning, overprøving og mulighet for forandring. I landet Norge står kvalitetsbegrepet svakt, trolig svakere enn noensinne. Vi trenger ikke denne kortslutningen mellom litterær kvalitet og diktatoriske politiske eliter.

Samtidig er det ikke tvil om at gode lesninger kan være autoritative. Kanskje trenger vi mer av dette her i steinrøysa, ikke mindre. Bedre kvalitet kan vitterlig skjelnes fra dårligere, og vi bedriver faktisk slik skjelnen (krínein) stadig vekk. Vi legger kvalitetsforskjeller til grunn og tar dem for gitt, ikke som endemål og sluttord, men som startpunkt for vår vurderende snakking, om litteraturen, om kunsten (og om Livet, som Odd Børretzen kunne sagt det: Livet).

Kvalitetsdommer er innfelt i sosiale og diskursive praksiser, uttalte eller underforståtte, men sjelden til å unngå. Og kriteriene? De finnes ikke utenfor, svevende over litteraturen, som skrevet i steintavler, de settes fortløpende gjennom de diskursive praksisene selv, bare for å reforhandles på nytt.

Å snevre inn kanondebatten til å handle om bøker som mesterverk innelukket mellom to permer, leder kanskje allerede på villstrå. Erstatt verket med teksten, lesningen, fortolkningen, nyproduksjonen, og vips, så ligner litteraturfeltet mer på performative kunstarter som teater, opera, hendelser, musikk. Bevegelsen går fra monument til criticism, fra marmorbyster til nylesning, og har gjort det lenge.

Selv Harold Blooms The Western Canon, som ble skrevet under trykket fra utenfor-litterære politiske kontekster i USA (les rase, kjønn, klasse, kolonialisme), og som utløste en norsk kanondebatt i 1995, – selv Bloom serverer nærlesninger, oppmykninger og nye perspektiver for å kunne vise at Dante og fremfor alt Shakespeare er «størst».

Bloom begrunner, kritiserer, nyanserer og argumenterer tett på tekstene selv. Et av hans mest minneverdige kriterier for litterær storhet er verken bekreftelse eller makt, men fremmedhet, strangeness.

Da er vi tilbake ved kvalitetsbegrepet, der denne debatten kanskje begynte. Det er ikke lett å si noe uventet og samtidig vesentlig, og enda vanskeligere er det å si det på nye og uventede måter. Slitesterke tekster holder høyere kvalitet, og tiden og lesningen kan vise hva som står seg i det lange løp.

«Eliten» er bare et odiøst navn på lesere og kritikere som har trent halve livet på å finstille dømmekraften gjennom tekst og tale og skrift. Jeg synes ikke denne kritiske, estetiske virksomheten skal mistenkeliggjøres som politisk illegitim. Jeg synes heller den er mangelvare, i Norge og i litteraturen (og i Livet), og jeg synes vel muligens den er viktigere enn noen gang.

 

Erling E. Guldbrandsen
Professor og kritiker

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.