Debatt

Bøllen Berg

Forfatter og dramatiker Øyvind Berg foretrekker grove karakteristikker foran gode argumenter

«En slik opptreden burde i seg selv gjøre Berg uantagelig som anmelder.»

DRAMA

Den 13. januar i år æreskjelte forfatter Øyvind Berg min bok om norsk scenedramatikk, Ord/kjøtt, på sin Facebook-side. Når det føltes særs ubehagelig var grunnen at det ennå gjensto to måneder før boken skulle utgis. Forklaringen viste seg å være at Berg hadde fått tilsendt en elektronisk utgave for anmeldelse, noe han takket nei til, uten at det hindret ham i gå offentlig løs på boka.

Slik opplevde jeg at min upubliserte bok var i fri flyt på nettet blant mennesker som ikke ville den vel. En slik ukollegial og uprofesjonell opptreden burde i seg selv gjøre Berg uantagelig som anmelder, men jeg ville ikke ha trukket fram historien dersom ikke han i sitt nye angrep på boken (Morgenbladet 14. mars) nærmest skryter av å ha lest den «kjapt og overfladisk». Sannheten er altså at han har hatt bedre tid til å lese enn de fleste. Når jeg likevel svarer ham her, er det fordi noe av det han reagerer på har relevans for hele det postdramatiske scenekunstfeltet, som Berg kritiserer meg for å ha utelatt i boken.

Da jeg fikk oppdraget om å skrive dramatikkens historie fra Norske dramatikeres forbund (NDF) var jeg klar over at verket ville bli et nybrotts­arbeid, at stoffet var overveldende og forskningen mager. Derfor gjorde jeg det klart at jeg bare kunne skrive den første boken om norsk dramahistorie, og jeg ville konsentrere meg om teaterdramatikken fra 1890–2000. At jeg utelot radio-, tv- og filmdramatikk, barnedramatikk og så videre, kan tas som en provokasjon, eller man kan se avgrensningen som en oppfordring til andre om å gå løs på de neste bindene av dramahistorien. Feltet er ekstremt forsømt, jeg kan ikke gjøre jobben alene.

Under ingen omstendigheter har jeg hatt ambisjoner om å tilfredsstille NDF og det der herskende følelsesliv, enn mindre innrette boken etter fordeling av dagens medlemsmasse på ulike sjangre og medier. Min eneste forpliktelse har gått til å levere et omfattende, men realiserbart bidrag til norsk dramatikks historie. Dette har NDFs styre forstått og følgelig gitt meg frie tøyler.

En bok som har krevd så tøffe valg skaper selvsagt debatt. Men det er trist at den første som melder seg er en poet som foretrekker å karakterisere fremfor å argumentere. Boken min er en «skam», «på trynet», «dum», jeg er en autoritær amatør, mens distinksjonen jeg trekker mellom litterær dramatikk og postdramatiske scenetekster er «vilkårlig». Mon det? Med «litterær dramatikk» sikter jeg til det scenesvangre dramaet som danner utgangspunkt for en forestilling. I det postdramatiske teatret utgår ikke forestillingen fra en autoritativ tekst, snarere inngår teksten som et likestilt element i teateret; her kan en forestilling like gjerne utgå fra musikk, et bilde, sted eller konsept, som av en tekst.

Berg mener jeg har misforstått denne distinksjonen: «de Figueiredo tror tekstene i det som kan kalles postdramatiske produksjoner ikke er dramatiske tekster.» Så siterer han meg: «Teksten i performance og andre postdramatiske teaterformer kan godt være dramatisk, men like gjerne episk, poetisk, beskrivende, vitenskaplig eller leksikalsk.» Her sier jeg jo nettopp at dramatiske tekster kan inngå i det postdramatiske teatret, men også andre tekster. Poenget er at distinksjonen ikke går så mye på tekstens art, som på dens funksjon i forestillingen:

Hvis jeg skulle ha inkludert postdramatisk scenekunst i boken ville det ha krevd et drastisk skifte i metode: Det litterære dramaet kan analyseres som tekst, og jeg har inkludert det teatrale ved å søke det sceniske potensialet i tekstene (med noen dykk i oppføringshistorien). Skal de postdramatiske tekstene studeres som teatertekster, derimot, må de analyseres som en integrert del av forestillingen. Berg selv illustrerer dette.

I 2011 utga han tekstene til sin gamle teatergruppe Baktruppen under eget navn, til sterke protester fra resten av gruppen, som mente tekstene tilhørte kollektivet. Jeg skal ikke berøre eierskapet, men det er innlysende at tekstene isolert ikke fremstår som teatertekster. Det må Berg selv ha innsett, siden han innleder hver tekst med en redegjørelse for den unike forestillingen teksten inngikk i. Slikt trenger ikke Jon Fosse gjøre.

Det er en forskjell på tekst i dramatisk og postdramatisk teater, og jeg fant det forsvarlig og nødvendig å trekke et skille her. Ideelt sett ville jeg gjerne ha skrevet om begge typer, men siden jeg måtte starte min historie med Gunnar Heiberg, rakk jeg ikke fram til Øyvind Berg. Det må han bare leve med, så skal jeg leve med at han anklager meg for å være tilbakeskuende: akkurat den fornærmelsen biter liksom ikke skikkelig på oss historikere.

Ivo de Figueiredo
Historiker og forfatter

Mer fra Debatt