«Spørsmålet om ansatt eller valgt ledelse dreier seg om hvor makten over akademias utvikling skal ligge.»
STYRINGSSTRUKTUR
Når man har ansatte ledere på alle nivåer, slik NTNU har, blir styringen av de ansattes forskings- og undervisningsvirksomhet naturlig nok både enklere og greiere enn ved valgt ledelse. Det blir enklere å være lojal og svare til forventningene til «eierne» – for å bruke prorektor Kari Melbys eget språk – man får «gjennomføringsevne». Det er de overordnedes bestemmelser som skal følges opp og som derfor vil stå i fokus i ledelsesarbeidet på de ulike nivåene. Den ansatte leder vil rapportere til lederen over seg, som i siste instans vil rapportere til «eierne».
Valgt ledelse betyr å stå ansvarlig overfor fagmiljøene, for «arbeiderne», for de som utfører selve arbeidet. Instituttenes fagmiljøene består i dag av forskere som hver og en via sin forskning er tilknyttet nasjonale og internasjonale forskernettverk hvor fagutvikling er selve drivkraften.
Til sammen utgjør disse forskerne et fagfelleskap som på grunn av sin mangfoldige kompetanse har akkurat det som etterspørres for at fagene skal utvikles. Det pågår i dag et kontinuerlig utviklingsarbeid av forsknings- og undervisningsområder innenfra og nedenfra i fagmiljøene. Å ha fokus på dette arbeidet i møtet med «eiernes» strategiske styringsambisjoner, er det vi kan og bør forvente av en valgt leder.
Både ansatt og valgt ledelse er underlagt direktiv, ordninger, regler og budsjettføringer ovenfra, men den valgte leder vil altså forventes å håndtere styringen i lys av fagmiljøets egen forståelse av fagutvikling. Dette er en balanse og et spenningsfelt som vil gavne alle parter i det lange løp – både fag og samfunn, både forskere og ledere. Det dreier seg altså ikke om styring eller ikke styring, men om valgt ledelse innenfra og nedenfra – som et fruktbar korrektiv til all styringen ovenfra. Og det er mot bakgrunnen av den omfattende styringen og styringsambisjonene ovenfra at vi i dag mer enn noen gang trenger valgt ledelse.
Valgt ledelse betyr at ledelses-erfaringer blir værende i fagmiljøet når neste leder begynner, noe som igjen betyr at fagmiljøet vil få flere forskere som er kjent med ledelse og universitetetsstruktur og funksjonsmåte. Dette vil være en uvurderlig støtte for enhver ny leder og en garanti for at ledelse blir en del av fagfelleskapets ansvar og ikke noe man overlater til en ansatt leder. På denne måten blir vi også flere forskere som identifiserer oss med universitetet som institusjon og dets bærende ideer.
Spørsmålet om ansatt eller valgt ledelse dreier seg altså ikke om gode eller dårlige ledere – debattantene for ansatt ledelse hevder selv at det ikke er en garanti i seg selv – men om hvor makten over akademias utvikling skal ligge.
Vil og bør vi virkelig gi fra oss den makten?
Hvordan har vi kommet til en situasjonen hvor vi i fagmiljøene tviler på vår egen evne til å rekruttere gode ledere? Er det fordi ledelse og styring i nyliberalistisk New Public Managements ånd i så stor grad gjennomsyrer velferdsstatens organisering og funksjonsmåte, at vi ikke orker å fremstå som umoderne eller «konservative» ved å slåss for demokrati?
Karin Widerberg
Professor i sosiologi og styremedlem ved Universitetet i Oslo