Debatt

En banal konspirasjonsteori

«Et feministisk parti vil måtte stå for en dogmatisk, ensporet feminisme for å kunne begrunne sin eksistens som parti.»

FEMINISME

En fordel med konspirasjonsteorier er at hvis man tror på dem, kan man få tilfredstillelsen av å føle at man har sett under overflaten og avslørt hva som foregår bak kulissene.

Dette er for meg en relevant betrakning til Sigve Indregard påstand om at «norske menn» trenger et feministisk parti, slik de har i Sverige (Morgenbladet 28. november). Han skriver: «Det er et robust funn i forskningen på likestilling at nordmenn (også kvinner) tenderer mot slike individualiserte forklaringer, der svensker kikker dypere inn i årsakskjeden.»

Man skulle tro den (typisk svenske) feminismen Indregard tror kan fungere som et «prisme», var en intellektuell gullgruve. Men den er knapt noe annet enn en banal konspirasjonsteori, hvor «patriarkatet» (eller hva man nå velger å kalle det) er årsak all verdens ondskap. Og hvor det å «kikke dypere inn i årsakskjeden» blir et pent uttrykk for en overdreven tro på egen evne til å finne enkle, greie forklaringer på fenomener som egentlig er komplekse og usikre.

De meste som skjer, har jo flere årsaker. Årsakskjeden forgrener seg, og jo lenger bakover man kommer, jo flere årsaker blir aktuelle. Men man vet samtidig mindre, og desto forsiktigere bør man derfor være med å trekke bastante slutninger. Det er lett å lage statistikker på hva folk velger, litt vanskeligere å finne ut de individuelle begrunnelsene for hvorfor de velger som de gjør (man må spørre), og langt vanskeligere å vite hva som har formet oss til å være slik vi er.

Den mer dogmatiske sorten feminister «løser» dette problemet ved å se bort fra alle årsaksforklaringer, bortsett fra de som passer best inn i ideologien, og gjerne også ved å mistenkeliggjøre dem som måtte mene noe annet. Det er billig og lettvint. Det er ikke intellektuelt overlegent fordi man «kikker dypere».

Et feministisk parti vil ha behov for å framstille feminisme som relevant i flest mulig saker, og vil derfor ha en tendens til å overfokusere, overdrive eller overdramatisere enhver kjønnsforskjell som kan påvises (i hvert fall så lenge den går i kvinners disfavør).

Eksempelet med netthets er illustrerende. Menn blir oftere utsatt for netthets enn kvinner, men (påstås det, i hvert fall) kvinner lar seg lettere påvirke av det til å blir forsiktige. «20 prosent av kvinnene og 16 prosent av mennene er blitt mer forsiktige» ifølge forskerne Kjetil Rolness krangler med. Hvor mye bedre blir verden hvis får bort kjønnsforskjellen på fire prosentpoeng slik at det blir 16 prosent av begge kjønn? Kan det tenkes at det finnes andre faktorer som er viktigere enn kjønn?

Det er her norske feminister stort sett — heldigvis — klarer å være i hvert fall litt mer nyanserte enn de svenske, og viser evne til å ha flere tanker i hodet samtidig. De klarer for eksempel å innrømme at gutter og menn også kan utsettes for overgrep og at kvinner også kan være overgripere. Slik var det ikke for ti-tyve år siden, og jeg påstår derfor at feminismen i Norge er kommet et skritt videre i forhold den svenske. I Sverige snakker man fortsatt om «menns vold mot kvinner» som om det var hele problemet.

Et feministisk parti vil måtte stå for en dogmatisk, ensporet feminisme for å kunne begrunne sin eksistens som parti. Det vil neppe føre til noe annet enn at debatten om kjønn og likestilling blir mindre nyansert og mer polarisert.

Dagfinn Reiersøl
Systemutvikler og blogger

Mer fra Debatt