«Vår metode gjør det mulig å forstå samfunn på deres egne premisser.»
SOSIALANTROPOLOGI
Kristoffer Gaarder Dannevig avlegger oss sosialantropologer en visitt i Morgenbladet på selveste Halloween, og det er vi glade for. I et samfunn der andres oppmerksomhet er en av de knappeste ressursene, kan selv negativ kritikk være å foretrekke fremfor taushet. Det gjelder iallfall når kritikken er så relevant og godt fremført som i dette tilfellet.
Gaarder Dannevig påpeker at ingen bør påberope seg monopol på ordet «egentlig», og det har han naturligvis rett i. Hadde jeg hatt bedre tid da jeg fikk sitatsjekken, ville jeg vel ha rettet setningen om at vi sosialantropologer ser verden «slik den egentlig er» (sic) til «… vår metode gjør det mulig å forstå samfunn på deres egne premisser».
Presiseringen er nyttig av to grunner. For det første kan ingen forståelse av et samfunn bli komplett. To antropologer som reiser samme sted, vil oppdage ulike ting. Derfor er subjektposisjonering (altså refleksjon over egen identitet og ståsted) viktig i vår metodeundervisning.
For det andre er «virkeligheten» (et nesten like skummelt ord som «egentlig») flertydig, for å si det mildt. Gaarder Dannevig nevner hekseri; la meg ta et tilliggende eksempel. Kompleksitetsforskeren Edgar Morin, irritert på tendensen til å gi enkle svar på kompliserte spørsmål, har nemlig foreslått ikke mindre enn syv mulige forklaringer på ofring (i L'identité, 2001):
(a) Ofring demper bekymring eller usikkerhet ved å gi gudene et offer.
(b) Ofring bekrefter lydighet overfor de samme gudene og deres grusomme krav.
(c) Ofring kommuniserer resiprositet (på et symbolsk nivå) i forholdet til andre grupper.
(d) Ofring er en magisk utnyttelse av dødens kraft.
(e) Ofring overfører ondskap, på en rensende måte, til offeret. (f) Ofringen kanaliserer vold på en trygg og kontrollert måte.
(g) Til slutt: Ofringen forsterker samfunnets integrasjon.
Så langt slutter jeg meg til, og setter pris på, Gaarder Dannevigs innspill. Derimot er jeg ikke enig i at antropologien er eurosentrisk. Men bevares, det finnes – heldigvis – kolleger som er av en annen oppfatning.
Thomas Hylland Eriksen
Sosialantropolog