Debatt

Nasjonal småkrangel, ja takk!

«I et godt uenighetsfellesskap diskuterer vi så fillene fyker, men har konkrete problemer å ta utgangspunkt i.»

MANUELLE

Praktikerne bør få større plass i offentlig debatt. Ikke for å heve egen status, men for å bedre kvaliteten på diskusjonene våre.

Tømrermester Ole Thorstensen skrev nylig i Morgenbladet om «de manuelle», de som jobber med hendene. Han beskriver hvordan skrivebordspolitikk undergraver fagligheten på hans felt. Thorstensen trekker opp et skille mellom «de manuelle» og akademikerne.

Jeg vil trekke opp en linje til. Den som arbeider på frontlinjen mot skrivebordsplanleggeren. Her handler det ikke om man var rødruss eller ikke, det handler om i hvilken grad man er til stede i det praktiske arbeidet som foregår for å løse samfunnsproblemer. Her er også lærere, helsesøstere, politi og skrivebordsslaven i regnskapsavdelingene som snart blir outsourcet til Estland.

Fortellingene og problembeskrivelsene fra førstelinjen burde være selvet ankeret i politiske debatter. Hvorfor? Her er tre grunner:

1. Det er folkeopplysende. Vi får en mer kunnskapsrik debatt når praktiske hverdagsspørsmål gir en rikdom og kompleksitet til avveiningene et demokratisk fellesskap må ta. Økt informasjon gjør ikke folk enige, men det krever at våre uenigheter formuleres som problemløsninger. Uten konkrete problemer blir samfunnsdiskusjoner kun posering og statuskamper.

2. Det skaper bedre medborgerskap og nasjonalfølelse. Nasjonale politiske fellesskap svekkes når demokratiet trues av rettsliggjøring, markedsorientering og globalisering. Det vi har til felles i en nasjon, er problemene vi står ovenfor. Hvis demokratiske organer, og den tilhørende demokratiske samtalen, gir håp om å bedre disse felles problemene, vil også behovet for etnisk, kulturell og symbolsk nasjonalisme bli mindre. Hvis de som arbeidet på problemenes frontlinje tok ordet i større grad, ville flere av de offentlige samtalene vi har, vært knyttet til folks liv. Dette ville på sikt dempet politikerforakt, opplevelser av avmakt og avstand til beslutninger som påvirker egen hverdag.

3. Det fører til nyskaping. I dag starter mange samfunnsendringer på et planleggingsbord i en etat eller et direktorat. Så rulles Den Nye Reformen nedover hodet på førstelinjen. Dette skaper avstand til avgjørelsene, og lite fleksibilitet for de som utgjør førstelinje. Slik blir fagarbeidere både konforme, og bidrar i liten grad til å utvikle neste års litt forbedrede arbeidsstrategi. De som jobber med konkret problemløsning, trenger spillerommet til å utøve faglig skjønn, og å justere og endre underveis. Her burde det eksistere en nasjonal samtale, eller enda bedre, en nasjonal småkrangel, om erfaringer og ideer som kan spres, hylles, tilpasses og kritiseres av andre.

Den offentlige samtalen er en av mange ting som binder nordmenn sammen til en form for fellesskap. Det tilsynelatende paradokset er at en slik samtale har uenighet som sitt drivstoff.

Består ikke gode fellesskap av folk som er enige? Nei, i dette tilfellet gjør det ikke det. Demokrati er nettopp en mekanisme for å transformere uenighet til handling på en fredelig og legitim måte.

Nasjonalstater består av forskjellige folk som er kastet sammen, og som er plent nødt til å finne løsninger på felles problemer på en eller annen måte. Vi er altså et uenighetsfellesskap – og hvordan vi forvalter vår uenighet har mye å si for kvaliteten på fellesskapet.

I et godt uenighetsfellesskap diskuterer vi så fillene fyker, men har konkrete problemer å ta utgangspunkt i, og søker å finne løsninger. Da trenger vi mer enn å løfte debatter opp på et prinsipielt nivå, vi må ta hverdagen på alvor. Her kommer makteliten og kommentariatet til kort. Vi trenger praktikerne. Vi trenger profesjonene. Vi trenger å høre om dilemmaene de står i hver dag.

Lars Laird Iversen
Forfatter av boken Uenighetsfellesskap. Sosiolog, Det teologiske menighetsfakultetet, UiO.

Mer fra Debatt