Debatt

Lungebetennelse – den gamles venn?

«Legen må se det konkrete levende mennesket og forsøke å hjelpe vedkommende på beste måte.»

DØDSHJELP

«Jeg håper at ingen tar livet av meg den dagen jeg blir en byrde», skriver overlege Olav Magnus S. Fredheim i Morgenbladet 17. oktober. Det er et håp for framtiden som jeg deler, men hva foregår allerede, på de «skjulte hospicer»? Hva foregår på de steder der leger og sykepleiere ser i retning av «hospice og palliative care for gamle»-filosofien når de skal ta sine handlingsvalg? Det bekymrer meg dypt! Se for eksempel her:

«Telefonen ringte søndag kveld. Sykepleieren sa: «Kona er hos Oddvar. Hun sier at han har lungebetennelse.» Oddvar var 83 år og pasient på sykehjemmets demensavdeling. De siste månedene hadde han vært bundet til sengen. På grunn av hans langt utviklete kognitive svikt, var nå kommunikasjon ikke lenger mulig. Men hans kone Nina kom trofast hver dag og satt lenge hos ham. Jeg kjørte til sykehjemmet og undersøkte Oddvar. Så gikk vi på vaktrommet og satte oss ned, Nina, sykepleieren og jeg. «Han har lungebetennelse, ikke sant doktor?», sa Nina. «Du er en god doktor,» svarte jeg. «Da gir vi vel penicillin?» spurte hun. «Vel,» svarer jeg etter en liten pause: «Å gi penicillin er den ene siden. Jeg har et viktig spørsmål til deg. Hva hadde Oddvar villet i denne situasjonen?» «Han var en stolt mann … Oddvar hadde villet at det var slutt for lenge siden …» «Det er den andre siden,» svarte jeg. Etter en pause fortsatte hun: «Men er det ikke fælt å dø av lungebetennelse?» «Tidligere kalte vi lungebetennelse den gamles venn. Og vi kan lindre plagene som han måtte ha …» «Da gir vi ikke penicillin … Men, du må vite at jeg er veldig glad i han …» Oddvar fikk god palliative care og ikke penicillin. Han døde fredfullt 4 dager senere med Nina, barn og barnebarn til stede.»

Sitatet er hentet fra en artikkel av legene Stein Husebø og Bettina S. Husebø fra 2012. Teksten formidler en oppskrift til leseren (legen) om hvordan man kan gå fram for å overtale en nær pårørende til å godta at slekningen ikke gis tilgang til kurativ behandling: i dette tilfellet stilt overfor en lidelsesfull og dødelig sykdom hvis ikke antibiotika gis, men med høy sannsynlighet for å overleve hvis antibiotika gis. Legens unnlatelseshandling overfor en forsvarsløs pasient forsøkes legitimert ved å trekke inn pasientens negative holdninger tidligere i livet. Unnlatelseshandlingen hevdes slik å være basert på et såkalt «formodet samtykke». Det er også verdt å legge merke til hvordan begrepet «stolthet» inngår i teksten.

På spørsmålet om det ikke er fælt å dø av lungebetennelse, svarer altså legen at «tidligere kalte vi lungebetennelse den gamles venn …». Jeg kjenner igjen en slik omtale fra en artikkel der originalutsagnet er gjengitt: «Pneumonia may well be called the friend of the aged. Taken off by it in an acute, short, not often painfull illness, the old man escapes those «cold gradations of decay» so distressing of himself and to his friends».

Dette skrev William Osler i sin medisinske lærebok fra 1898. Men i 1892-utgaven av boka omtalte han lungebetennelse som «the special enemy of old age». I løpet av disse seks årene tilegnet Osler seg altså holdninger som var så negative til alderdom og svekkelse at han endret oppfatning av den dødelige sykdommen. Lungebetennelse ble nå «den gamles venn» fordi den gamle døde av sykdommen! Dessverre er det gufset fra en slik dyster fortid som gjenfinnes i deler av det norske legemiljøet i dag!

Legen må se det konkrete levende mennesket og forsøke å hjelpe vedkommende på beste måte, handle slik det forventes av en lege. Å la være å gi kurativ behandling til en pasient med lungebetennelse bryter grunnleggende med slike forventninger. Dette handler også om grunnleggende humanistiske verdier – om ALLE menneskers likeverd og menneskerettigheter.

Astrid Musland
Sosiolog og tidligere pårørende

Mer fra Debatt