Debatt

Krisen kan avlyses

«Men når han forsøker å besvare hvorfor han mener at klassisk musikk er i krise, griper han til en pussig anakronisme.»

KLASSISK

Det er strålende med nye formidlingskonsepter for klassisk musikk. Like fullt er det en kjensgjerning at det er vanskelig å spille Mahler-symfonier på pub.

«Tendensen er den samme over hele verden. Det klassiske publikummet minker og eldes», skriver Morgenbladets Marius Lien. Hans forsøk på å «bevise» den klassiske konsertsituasjonens langsomme død stod på trykk bare noen dager etter at rockekritikeren Paul Morley skrev følgende i The Guardian (21. september): «Pop tilhører forrige århundre. Klassisk musikk er mer relevant for fremtiden.» Økonomisk nedgang i en rekke land river riktignok med seg noe av også det offentlige støttede kulturlivet. Noe annet ville strengt tatt ha vært rart. Men dét må ikke forveksles med publikumsnedgang. I den klassiske musikkens vugge, Tyskland, holder det totale publikumstallet seg forbløffende stabilt, på tross av at landet har gått fra 168 til (fortsatt oppsiktsvekkende) 131 orkestre. Og til sammenligning har de norske orkestrene i perioden 2003-2013 hatt en total publikumsøkning på gjennomsnittlig 39,8 prosent, og Oslo-Filharmonien (OF) en totaløkning på 34,7 prosent (NTO). I tillegg glemmer Lien å nevne at interessen for klassisk musikk i deler av Asia nærmest er eksplosiv.

Hvem snakkes det om?

Det er supert at klassisk musikk settes under lupen, kritiseres og debatteres. Vi trenger friske blikk og vi trenger stemmer som Lien som påpeker utfordringer og innvendinger til feltet vårt. Men når han forsøker å besvare hvorfor han mener at klassisk musikk er i krise, griper han til en pussig anakronisme: «Kanskje er det fordi de store institusjonene endelig har innsett noe resten av samfunnet for lenge siden har tatt for gitt: Det er ikke lenger noen som mener klassisk musikk i seg selv er viktigere eller bedre enn annen musikk.» En rekke musikere i OF spiller den ene kvelden hos oss, og den neste på en jazzklubb eller rockescene, på arenaer for samtidsmusikk eller folkemusikk – eller på puber. Dette er også slik et moderne musikkliv skal og bør fungere og for den del har fungert i mange år. Et symfonisk orkester utgjør en viktig infrastruktur i et musikkliv. Uten et sterkt symfonisk orkester vil svært mye annen musikkaktivitet i en by vanskelig kunne eksistere. At institusjonene skulle ha en nedlatende holdning til dette fantastiske mangfoldet, er derfor helt fremmed.

Lien skriver også om Bugge Wesseltoft/Terje Tønnesens lyd-, regi- og lyssatte konsert i Filharmonien (11. september) med en unyansert distanse. Mens en 50 meter lang kø i Amsterdams klubbkonsept fremheves, nevnes ikke at vi på vår konsert måtte sende mange publikummere hjem, da Oslo Konserthus ikke tar mer enn 1500 mennesker – når vi også fyller både scenen og podieterrassen. For OF var dette konseptet inspirerende og noe vi kommer til å fortsette med – innimellom. Samtidig er det en kjensgjerning at mye repertoar klarer seg, ja, kanskje til og med av ulike grunner fordrer konsertsituasjoner uten store «ekstra-effekter». Men å utforske og utfordre det visuelle i konsertsituasjonen er noe OF like fullt kommer til å fortsette å jobbe med.

Journalister er glade i tall. Det er vi også. Tall måler utvikling på noen viktige parametre. Samtidig måler ikke tall alt. De fanger for eksempel ikke at vi de siste årene har satset sterkt på samtidsmusikk med grepet «årets komponistprofil». Det er et viktig samfunnsoppdrag og det er noe vi vet gir oss et bredere publikum, men ikke alltid like smekkfulle hus. Det er ikke vanskelig for oss å fylle hjemmearenaen vår, men oppdraget vi har er mye mer nyansert og mangfoldig enn at vi kan regne alt vi gjør i tall. Isolerte tall fanger heller ikke opp det faktum at veksten i klassiske konserter generelt de siste tiårene har vært enorm. At nivået og antallet musikere som utdannes på musikkhøgskoler og universiteter aldri har vært høyere. At Norge bare det siste tiåret har fått to nye symfoniorkestre, eller at vi aldri tidligere har hatt flere internasjonale stjerneutøvere.

Morsomt er det også at Lien i sin tekst trekker frem pianisten Alice Sarah Ott, som åpenbart trakk mange hundre mennesker (?) på klubben Paradiso i Amsterdam. For det var nettopp Ott som var en av to solister på Oslo-Filharmoniens to uker lange turné i Japan i vår, helfinansiert av det japanske teknologifirmaet Toshiba. Hun og vi spilte for fulle hus overalt, først i Oslo, og deretter for i alt over 10 000 mennesker i Japan. Det klassiske musikkfeltet må alltid – og mer enn noensinne – finne nye formidlingsmåter og nye arenaer å møte publikum på. Men Liens varslede krise for det klassiske musikkfeltet kan definitivt avlyses.

Ingrid Røynesdal
Adm. dir. Oslo-Filharmonien

Mer fra Debatt