«Historien minner om forhold som Patrick Mondiano behandler i sine bøker.»
NOBELPRISEN
Nylig fikk den franske forfatteren Patrick Modiano (f. 1945) Nobelprisen i litteratur. Hans far var jøde og mye av Patrick Modianos forfatterskap handler om jødenes skjebne under andre verdenskrig, den tyske okkupasjonen av Frankrike, kollaborasjon og svartebørs. Faren Albert Modiano (1912–77) unngikk kanskje holocaust ved at han i Paris drev som svartebørshandler.
Ukjent for de fleste er at det også var en Modiano i Norge som tyskerne fikk klørne i. Den fransk-jødiske professoren René Modiano og hans kone Helene oppholdt seg i Oslo som flyktninger. Da tyskerne besatte byen kom de i faresonen. Tre norske venner prøvde å hjelpe dem. De tre var kunstmaleren Henrik Sørensen, Kåre Rein og Håkon Meyer. De to sistnevnte var fagforeningsledere, men sympatiserte med NS og ble medlemmer av partiet. Meyer var før krigen en av Arbeiderpartiets fremste ideologer.
Det var Kåre Rein som tok initiativet i dette hjelpearbeidet. 10. april 1940 drøftet han, Sørensen og Meyer hva som kunne gjøres for å evakuere René Modiano og hans kone Helene. Rein holdt dem i dekning, først hos sin svigermor og siden i ei hytte som hans bror leide i Østmarka. Her oppholdt de seg i cirka ti dager før de vendte tilbake til Oslo igjen. Ved tilbakekomsten ble René Modiano arrestert og fengslet på Møllergt. 19.
Meyer, Rein og Henrik Sørensen prøvde først gjennom den chilenske legasjonen – hvor Sørensen hadde forbindelser – å få evakuert ekteparet. Men det nyttet lite. Etter hvert fikk de vite at René Modiano og en annen franskmann – Daniel Guerin – skulle sendes til Tyskland om tre uker. 24. april hadde de en samtale med tyske myndigheter som Rein betegnet som «Abwehrabteilung». Rein og Sørensen besøkte også Modiano i fengslet og utformet en søknad om hjelp til «justisminister» Haarbeck i Administrasjonsrådet.
Men hverken Haarbeck eller norsk politi mente de kunne gjøre noe. Biskop Eivind Berggrav som også ble kontaktet, anbefalte politiet, «men fant det ikke tilrådelig at han som embetsmann ved direkte henvendelse til tyskerne blandet seg direkte opp i en sak som andre norske embetsmenn hadde».
De fikk heller ingen hjelp fra Arbeidernes Justisfond som tidligere hadde hjulpet mange flyktninger, men nå hadde nedlagt sin virksomhet. 7. mai gikk Meyer og Rein igjen til tyske myndigheter for iallfall å få tillatelse til at Helene Modiano fikk reise tilbake til Frankrike. Men heller ikke denne henvendelsen førte fram.
I dette møtet tok også Meyer opp spørsmålet med tyskerne om å få hjem nordmenn som hadde flyktet til Sverige, blant annet flere stortingsmenn. Ifølge Rein «ble det opplyst at de fritt kunne vende tilbake og at det til og med var ønskelig at det skjedde snarest», sett fra tyskernes side.
Det lyktes likevel etter hvert å få Helene Modiano over til Sverige. Men professor Modiano ble sendt til en fangeleir i Bayern. I desember 1940 ble han løslatt sammen med alle sivile franske borgere som var internert i Tyskland, i overensstemmelse med den fransk-tyske våpenstillstandskommisjonens beslutninger. Deretter ble han sendt tilbake til Norge igjen.
Fra Norge kom også René Modiano i trygghet over til Sverige. I november 1945 befant ekteparet seg fortsatt i Göteborg, der mannen arbeidet som lærer i fransk ved Folkeuniversitetet. I Göteborg fortsatte han sin lærergjerning resten av livet og døde 91 år gammel sommeren 2001. Kona døde et par år senere.
Det hører med til historien at ekteparet Modiano skriftlig vitnet i landssviksaken mot Kåre Rein etter krigen. Her fortalte de om hjelpen fra Rein, Sørensen og Meyer i 1940–41. For de to sistnevnte hindret ikke dette at de fikk strenge landssvikdommer. Rein, som helt mot slutten av krigen var kommissarisk leder for LO, fikk en dom på seks år, mens Meyer fikk ti år.
Jeg trekker fram denne lille historien fordi den befinner seg i gråsoner – kollaborasjon med tyskerne – som minner om forhold som Patrick Modiano behandler i sine bøker. Han og jøden René Modiano tilhører samme slekt. Jeg undres om nobelprisvinneren kjenner denne historien om en fjern slektning i Norge?
Tore Pryser
Professor i historie ved Høgskolen i Lillehammer