Debatt

Et forsvar for rikere samfunn

BIOTEKNOLOGI

I sitt «Forsvar for sorteringsamfunnet» konkluderer Aksel Braanen Sterri med at det ikke er moralsk verre å ta abort om fosteret har fått påvist Downs syndrom. Begrunnelsen er for meg litt vanskelig å få helt klarhet i, men jeg forstår det slik at «byrden» med Downs syndrom sidestilles med vurdering av foreldrenes ressurser og overskudd til å få et barn til.

Jeg kan være enig i påstanden om at det nødvendigvis ikke er moralsk verre å ta abort av et foster med Downs syndrom, men jeg vil påstå at det er vesensforskjeller. I et tilfelle hvor foreldre har planlagt et barn og velger abort grunnet egenskapen «Downs syndrom» er jeg tilbøyelig til å tenke at dette er mindre moralsk enn om svangerskapet ikke var planlagt.

Er det ikke mindre moralsk å abortere et foster på bakgrunn av dens egenskaper? Hvis du først har planlagt et barn, er det ikke mindre moralsk å ta mest hensyn til sine egne behov fremfor et foster med Downs syndrom, som høyst sannsynlig vil bli til et barn med høy livskvalitet?

Bytt ut Downs syndrom med kortvokst, klumpfot, hørselshemning eller misdannelse av lemmer og gjør den samme øvelsen. Kan den omtalte indiske og kinesiske praksisen av å velge bort jentefostere forsvares? Hovedargumentet er jo også her at byrden anses som større og vipper avgjørelsen i fosterets disfavør.

Det å få barn uansett fasong og størrelse kan sies å være en byrde. Som far til to barn, hvor et med Downs syndrom kan jeg bekrefte at «byrden» i form av oppfølging og bekymringer er større for barnet med Downs syndrom. Forskjellen i «byrde» er ikke så stor som jeg tror mange innbiller seg. Medisinsk- og teknologisk utvikling gjør denne forskjellen mindre og mindre.

I en NRK-dokumentar fra 2005 husker jeg min gamle kjemiprofessor, Martin Ystenes, gråt av glede da han besøkte en skole for smarte barn i Danmark sammen med sine to intelligente barn. Det er ikke lett å være et intelligent barn i Norge. Samfunnet kan i stor grad bestemme omfang og utslag av hemninger. Intelligens og Downs syndrom er to av mange typer hemninger.

Verden blir ikke nødvendigvis fattigere av om Downs syndrom skulle forsvinne. Like lite som om kortvokste, flintskallede eller mennesker med etternavn Olsen skulle gjøre det. Når argumentet om hvilke sykdommer og skader de medisinske fremskrittene har gjort det mulig å kvitte seg med brukes, er det verdt å huske på at det er mennesker med Downs syndrom det er snakk om, ikke sykdommen Downs syndrom.

Lignelsen om frosken som blir puttet i vann, som gradevis blir varmere, er velbrukt. Til de som ikke har hørt den før merker ikke frosken de små tempraturøkningene og blir kokt levende. Hadde den blitt puttet direkte i kokende vann ville den ha hoppet ut igjen med en gang. Det ble for fristende ikke å bruke den på nytt i denne sammenhengen. Som Tønnes-Christensen og Eidslott er inne på har vi skrudd opp temperaturen et par hakk. Deres bidrag er viktige når vi neste gang vurderer å skru den opp et par hakk til.

Det vi mister, hvis Downs syndrom skulle forsvinne, er en absolutt uomtvistelig erkjennelse av at vi er et sorteringssamfunn. Jeg håper at flertallet ikke deler Sterri sin overbevisning om at dette ikke er problematisk. Hva er neste på listen, som vi ikke blir fattigere av å miste?

Jan Inge Kvamme
Far

Mer fra Debatt