«Er det slik at Sterri, som en eller annen gud, skal få bestemme hvorvidt et liv er verdt å leve eller ei?»
BIOTEKNOLOGI
Enkelte ganger blir flinke gutter så beruset av sine egne konklusjoner, at de rent glemmer å verifisere premissene. Aksel Braanen Sterris essay her i Morgenbladet, «Et forsvar for sorteringssamfunnet», er et eksempel på dette.
Sterri baserer seg på to premiss. Det første: Et liv uten Downs er bedre enn ett med. Det andre: Abort på grunn av Downs er ikke verre enn abort av andre grunner – men ikke alle grunner er akseptable. Dermed er sorteringssamfunnet ønskelig, konkluderer Sterri.
Problemet er at konklusjonen slett ikke følger av premissene. Og for å gjøre de nødvendige endringene, slik at resonnementet blir koherent, så må Sterri tre inn i rollen som en slags guddommelig og kvinneundertrykkende utilitarist.
Det første premisset retter seg mot barnets velvære. At Downs ikke er ønskelig, vil få være uenig i. Men det at livskvaliteten er redusert, betyr ikke at den er eliminert som sådan. Dersom man skal forsvare at det er riktig å aktivt fjerne fostre på grunn av Downs syndrom, så må man argumentere for at et liv gitt Downs er mindre verdt enn ikke-liv.
Men å felle en slik dom faller på sin egen urimelighet. Er det slik at Sterri, som en eller annen gud, skal få bestemme hvorvidt et liv er verdt å leve eller ei? Hva da, for eksempel, om et friskt menneske rammes av sykdom eller skader à la Downs? Det eneste humane må være å ta livet av vedkommende.
Det andre premisset er at kvinnen skal få gjøre som hun selv ønsker med kroppen sin. Igjen: Få vil være uenig. Inntil en viss uke bevilges ikke fosteret status som person her i landet, påpeker Sterri, men er som en del av kvinnen å regne. Derfor bør kvinnen få fjerne ethvert foster for en hvilken som helst grunn: «Det virker urimelig å si at det å ta abort fordi barnet vil få Downs syndrom er en dårligere grunn» enn at man for eksempel ikke har tid eller lyst til å ha barn.
Den naturlige konklusjonen er at kvinnen bør få abortere fritt inntil fosteret tildeles rettsvern. Men det er ikke slik Sterri konkluderer. For konsekvensene kan bli absurde: Tenk om kvinnene plutselig bare vil ha døtre? Eller sønner? Dette ville være selvutslettende, og Sterri har tidligere erkjent at det må finnes visse «grenser for hva som er tillatt å abortere». En kvinne skal eksempelvis ikke få velge kjønn, i hvert fall ikke i nevneverdig grad.
Her oppstår det en prekær situasjon. For den logiske konsekvensen av Sterris klausul er som følger: Kvinnen kan kun velge så lenge valget samstemmer med Sterris forståelse av det som er ønskelig. Valg som hever nytten får kvinnen ta, som for eksempel å fjerne fostre med Downs syndrom. Valg som minsker nytten, som å fjerne fostre av visse kjønn, får hun på den annen side ikke ta. I så måte reduseres kvinnen til et middel for å oppnå Sterris mål.
Sterri er en flink gutt. Men essayet hans er ikke et «forsvar for sorteringssamfunnet». Det er et angrep på logikken – gitt at han ikke ønsker å opphøye seg selv til en gudommelig og kvinneundertrykkende utilitarist, vel og merke.
Andreas Masvie
Skribent