PSYKOLOGI
I et tilsvar til psykiater Kristin Lie Romm påstår psykologiprofessor Siri Gullestad at 2013 utgaven av det amerikanske klassifikasjonssystemet for psykiske lidelser DSM-5 blant annet gjør sorg om til en psykiatrisk diagnose.
Det er i tråd med professor i sosiologi Allan Horvitz og professor i sosialt arbeid Jerome Wakefield som i sin bok «The loss of sadness» fra 2007 hevder at psykiatrisk diagnostikk ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til den sosiale kontekst (meningsaspektet) ved psykisk lidelse. Dermed kan normale psykiske reaksjoner noen ganger uriktig bli diagnostisert som uttrykk for en psykisk lidelse. Deres kroneksempel er sorg som de mener feilaktig blir diagnostisert som behandlingstrengende depresjon.
Det er neppe noen som er uenig i at den sosiale kontekst er viktig for forståelse av psykiske lidelser. Men skal en forståelig sosial kontekst være et eksklusjonskriterium for å stille en diagnose? DSM-5 systemet legger til grunn at den sosiale kontekst ikke kan være et absolutt eksklusjonskriterium for å stille en diagnose.
De som støtter dette standpunktet mener, i motsetning til Horvitz og Wakefield og vel også Gullestad (?), at det ikke er tale om å fjerne sorg som en mulig forklaring på tristhet og savn i kjølvannet av et tap. Men man påpeker at det er fullt ut mulig at en person som har mistet noen som han eller hun var svært glad i i tillegg kan utvikle en depresjon eller en angstlidelse i diagnostisk forstand som krever behandling. Derfor kan ikke sorg per definisjon brukes som eksklusjonskriterium for diagnosen depresjon eller en annen diagnose for den saks skyld.
Fremtiden vil vise om alternative symptom og adferdskriterier som bedre kan skille normale reaksjoner på indre og ytre konflikter og belastninger fra slike som uttrykker behandlingstrengende psykisk lidelse, kan være en løsning. Eventuelt kan forbedrede kriterier kombineres med resultater av biologiske eller kognitive undersøkelser. Det er også en mulighet at man på nytt eksplisitt bør trekke inn sosial kontekst i diagnosekriteriene slik tidligere forslag til psykiatrisk diagnostikk har forsøkt om enn med lite hell på grunn av lav pålitelighet (reliabilitet) av slike vurderinger og noen ganger også utilstrekkelig gyldighet (validitet) av diagnoser når det legges for ensidig vekt på personens egen forståelse av kontekst.
Uansett løsning er nok alle enige om er at DSM-5 ikke er det endelige svaret på optimal psykiatrisk diagnostikk.
Ulrik Fredrik Malt
Professor i psykiatri ved Universitetet i Oslo