«Noen er virkelig misfornøyde.»
HUMANIORA
Under overskriften «Hva er problemet på Humanistisk fakultet» presenterer Marit Slotnæs en salig blanding av kritiske observasjoner, småsur sladder og rene misforståelser. Som en del av ledelsen ved fakultetet er jeg antakelig en enda mindre nøytral observatør enn Slotnæs. På den annen side kan jeg si noe om HF uten å måtte gjemme meg bak «noens» oppfatninger.
Artikkelen handler mest om Trine Syvertsen, som beskrives som en lojal apparatsjik i styringsaksen. Jeg er ikke sikker på at det er slik universitetets rektor ser på HFs ledelse, men jeg skal la dét ligge. Teknokratrollen suppleres med en formodning om at hun kanskje også har en «egenvilje» og mener at mange av fakultetets fag ikke er så viktige. Dette er koblet til at Trine Syvertsen er medieviter, visstnok fremmed for mange humanistiske fag, og vil gjøre universitetet til en «strømlinjeformet studiepoengprodusent».
Jeg kan bekrefte at Syvertsen har en viss «egenvilje». Men insinuasjonen til Slotnæs om at dekanen støtter fag som ligger henne selv nær, og at lette studiepoeng prioriteres på bekostning av noe viktigere og mer dyrekjøpt, er ikke bare usmakelig, men også lite dekkende for hvordan HF drives.
HF er ikke i stand til å drive mange fag med veldig få studenter. Vi gjør likevel mye for å hindre at studentenes valg skal bestemme fagporteføljen. I HFs egen budsjettmodell kryssubsidierer vi fra fag som det er rimelig å drive undervisning i, til mer innsatskrevende fag, som små språkfag, arkeologi og musikkvitenskap. Det er fagene som produserer mange studiepoeng med lav lærertetthet som gjør dette mulig.
Vi har nylig også hatt en runde med faglige prioriteringer, der noen fag får støtte ut fra forskningsstyrke. Her er det også slik at de store studiepoengprodusentene bidrar mest til de midlene som deles ut. «Vinnerne» er en lang rekke fag, fra små språkfag i Midtøsten, gresk og latin, filosofi, medievitenskap, Ibsen-studier og mye annet.
Ved siden av dette har vi hatt noen få nedleggelser av fag. Disse har vært drevet frem av instituttene, men støttet av dekanatet og styret. Det er alltids mulig å mistenke hver enkelt leder og tillitsvalgt for egentlig å mele sin egen fagprofil når slike avgjørelser fattes. Men man må kombinere en grunn forståelse av organisatoriske prosesser, med en dyp mistro til dem som er valgt og ansatt for å styre institusjonen, for å pønske seg frem til noe slikt.
Jeg tror oppriktig at det er få ansatte som ser sine omgivelser slik. Men noen er virkelig misfornøyde. Mine egne kolleger i den største studiepoengmaskinen, historie, har fått lite og ingenting i de nevnte prosessene, og dette hører jeg om nokså jevnlig.
Professor i latin og gresk, Dag Haug, som siteres i artikkelen, er derimot fornøyd. Kanskje er han født sånn, med et lysere sinn enn Slotnæs’ fortrolige kilder. Men kanskje er han blitt sånn. Kanskje er han fornøyd fordi de små fagene han arbeider innenfor, er blitt støttet for sine sterke forsk-ningsresultater, til tross for at de er dårlig butikk for HF?
Einar Lie
Forskningsdekan ved Humanistisk fakultet, Universitetet i Oslo