«Hagen kan skifte mening eller maske etter som situasjonen krever det.»
LITTERATURVITENSKAP
Erik Bjerck Hagens snuoperasjon var visst likevel ikke over etter to runder med tåkelegging og selektiv amnesi. I «Siste ord til Selnes» (5. september) kommer det for en dag at han også behersker offerretorikkens og ansvarsfraskrivelsens edle kunst: Tre ganger er han blitt overøst av «Selnes’ invektiver, mystiske insinuasjoner og totale mangel på hermeneutisk velvilje» – og når jeg «liksom» siterer ham, «viser det seg at det er Morgenbladets ingresser» jeg faktisk siterer.
Mine første tilsvar inneholdt – stikk i strid med det Hagen insinuerer – en rekke Hagen-sitater, etter hvert supplert av hans egne tilbakekallelser. Hagen har konsekvent unnlatt å kommentere disse. I stedet har han påstått at han slett ikke har skrevet «det Selnes tror [han] har skrevet». Hagens vingling kan enkelt rekonstrueres ved hjelp av debatt-tråden på morgenbladet.no/debatt.
Det stemmer at jeg også har sitert fra Morgenbladets ingresser. Og jeg gjør det gjerne en siste gang: «Den som vil skrive godt om litteratur, kan trygt se forbi moderne litteraturteori og tilbake til romantikken.» Ingressen er helt i tråd med tonen og innholdet i Hagens artikkelserie. Hvis han selv synes den gir en urimelig sammenfatning av poenget med den, hvorfor har han da ikke bedt Morgenbladet om å trykke et dementi?
Svaret er sannsynligvis enkelt: Hagen mener både det ene og det andre – han kan skifte mening eller maske etter som situasjonen krever det. Om kvelden maner han til debatt med «provoserende» utsagn; dagen derpå vil han at vi med hermeneutisk åpenhet skal diskutere hva han egentlig har sagt og ment. Man må være langt over gjennomsnittlig interessert i det litteraturkritiske egoets «indre liv» for å debattere på slike premisser.
For øvrig har Hagen rett i at «dialog og diskusjon» er det siste jeg har ønsket meg i denne saken: Jeg oppfattet slett ikke «Litteraturkritikk mot strømmen» som en invitasjon til dialog, men til konfrontasjon. Hagen kan da umulig ha trodd at hans tendensiøse karakteristikker av moderne litteraturteori og litteraturvitenskap skulle møtes med «dialogisk velvilje» fra noen som tar sitt eget fagfelt på alvor?
Gisle Selnes
Professor ved UiB