Debatt

Arkitektene, høna og egget

ARKITEKTUR Etter å ha besøkt boliganlegget St. Halvards gate 20 i Gamle Oslo slakter en lettere sjokkskadd Gaute Brochmann «dette forferdelige prosjektet» i Morgenbladet 1. august: Bygget er sjelløst og sterilt, materialbruken deprimerende, gårdsrommet monotont, rommene i leilighetene dype og mørke, og for mange soveromsvinduer ligger mot altangangen. Han synes at folk fortjener mye bedre enn dette, særlig med en kvadratmeterpris rundt 50 000 kroner.

Til prosjektets forsvar vil jeg anføre at tetthet og byggehøyder ikke er avskrekkende, at gårdsrommet vender mot sør og at fasadene er oppdelt i ulike fargefelt. Ellers må jeg gi Brochmann medhold – bortsett fra i konklusjonen hans: Etter å ha beveget seg «gjennom et utvalg av de ferskeste tilvekstene til hovedstadens boligarkitektur» skriver han at han her har nådd bunnen via «et langt og hardt fall».

Selv har jeg observert boligbyggingen i Oslo indre by ganske tett de siste tjue årene og må konstatere at det aktuelle prosjektets standard og utforming tvert imot representerer et gjennomsnitt av hva som nå bygges i Oslo indre by. Har han besøkt nye boliganlegg i for eksempel andre deler av Gamlebyen, Ensjøbyen eller på Løren?

Brochmanns artikkel ender i det evige spørsmål om hvem som har skylden for den dårlige arkitekturen. Han mener at arkitektene har hovedansvaret for at både estetikk og funksjoner svikter i dette prosjektet. Og 15. august hevder Johan-Ditlef Martens bramfritt at det aktuelle arkitektfirmaet «kanskje rett og slett ikke kan bedre». Jan Carlsen er uenig, i innlegget 8. august vektlegger han vanskelige ytre vilkår: Profittpress, kommunale krav samt selvsensur som følge av konkurranse arkitekter imellom. Utvilsomt, men Carlsen bagatelliserer samtidig arkitektenes nøkkelrolle.

Om vi likevel gir alle litt rett her, altså å slå fast at dette prosjektets lave kvalitet er typisk for hovedstadens boligbyggeri og at et tungt ansvar hviler på mange svake arkitekterskuldre – hvordan skal vi så definere en dyktig arkitekt? I tillegg til at vedkommende må beherske selve utformingen av et prosjekt kreves det en høyt oppdrevet evne til samarbeid og argumentasjon mot både kommune og boligbransje. En dyktig arkitekt skapes av mer enn begavelse og utdanning, talentet kan bare springe ut gjennom praktisk yrkeserfaring, det vil si stadige møter med de ytre og ofte barske vilkår.

På den ene siden gir hovedstadens boligbransje ganske mager grobunn for utvikling av dyktige arkitekter. Ikke få interessante boligprosjekter er blitt kastrert av stivbeinte representanter for myndigheter, eiendomsutviklere, entreprenører. I dag er dessverre altfor liten faglig prestisje forbundet med tegning av større boliganlegg enn småhus. Stjernearkitekter som kunne ha gått foran med å gi dette fagområdet et løft, skygger unna. Har Snøhetta noen gang nedverdiget seg til å tegne en boligblokk?

På den annen side: Hvor ofte hører vi arkitekter snakke åpent om inngåtte kompromisser? Når kommer debatten om boligarkitektenes arbeidsmetoder og dialog med oppdragsgivere?

Bård Isdahl
Sivilarkitekt

Mer fra Debatt