Debatt

Hvem bestemmer hva det skal forskes på?

Det kan jo ikke være slik at Sandberg og Berntzen har funnet den endelige sannheten om Behring Breivik?

22. JULI Morgenbladet trykket 4. juli en kronikk av våre forskerkolleger Sveinung Sandberg og Lars Erik Berntzen. Kronikken reiser også spørsmålet om det er hensiktsmessig eller en forsvarlig prioritering å intervjue Anders Behring Breivik i forskningsøyemed.

Selv har Sandberg og Berntzen publisert flere vitenskapelige artikler og i alle fall to kronikker om Behring Breivik. De har med andre ord funnet det hensiktsmessig å forske på hans handlinger og motiver. Da blir det underlig at de to forskerne vil fortelle andre forskere hva det er viktig og riktig å forske på. For det kan jo ikke være slik at Sandberg og Berntzen har funnet den endelige sannheten om Behring Breivik?

Sandberg og Berntzens egen forskning er interessant og relevant. De mener det er viktig å sammenligne Behring Breivik med utøvere av skolemassakre. Og de argumenterer faglig for sitt syn. Vårt perspektiv er annerledes. Vi har en annen innfallsvinkel og mener det er spørsmål å stille som svar fra Behring Brevik kanskje kan bidra til å opplyse. At våre kolleger ikke har et slikt behov ut fra den faglige innfallsvinkelen de har valgt, kan selvsagt ikke hindre oss eller andre forskere å forfølge andre problemstillinger eller legge andre perspektiver til grunn.

Vi er interessert i Behring Breviks ideologi i et bredere perspektiv, ikke minst knyttet til totalitære og ekstreme grupper og bevegelser mer generelt. Disse forskningstemaene arbeider vi også med uavhengig av eventuelle intervjuer med Behring Breivik. Derfor handler ikke dette om å vente på «audiens» hos massemorderen. Vi har fått en «invitasjon» og sett en faglig mulighet. Den vil vi gjerne undersøke før vi konkluderer om intervjuer med Behring Breivik kan føre til nye innsikter eller ikke.

Ulike forskningsinteresser, perspektiver og tilnærminger må nødvendigvis også føre til ulike prioriteringer i en rekke sammenhenger. Og i denne saken vil ulike innfallsvinkler, metoder og intervjuer åpenbart kunne supplere hverandre og bidra til økt forståelse av om angrepet 22. juli kan inspirere ny terror, om hvem som sympatiserer med Behring Breivik, hva voldspotensialet er i disse gruppene, og så videre. For vi er enige i at det er nok av aktuelle temaer å ta av for forskere som er interessert i terrorisme og «radikalisering». Uten at noen forskere skal dirigere andres forskningstilnærminger. Det er derfor vi stiller oss mildt sagt kritiske til at forskerkolleger skal fortelle oss hva vi skal forske på og hvordan vi skal gjøre dette.

Det hele blir ikke bedre når sentrale politikere tar til orde for mindre forskning om Behring Breivik. Det leder fort til en type styrt forskning vi slett ikke ønsker oss.

Så diskuterer vi gjerne våre forskningsresultater når eller hvis de en gang foreligger. For vi vet ikke på forhånd om eventuelle samtaler med Behring Brevik vil føre til noe. Det kan ingen vite før slike samtaler er gjennomført.

Lars Gule

Førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo og Akershus

Øystein Sørensen

Professor, Universitetet i Oslo

Mer fra Debatt