«Hans polemikk er så åpenbart et svar på et dogmatisk syn på musikkhistorien.»
MUSIKK
Da jeg intervjuet Steve Reich for Klassisk Musikkmagasin i 2003, møtte jeg en komponist som i utgangspunktet var på vakt. Dette var åpenbart en kunstner som hadde vært vant til å måtte forsvare sine valg. Forsvarsposisjonen forsvant imidlertid fort, og jeg møtte en åpen, lyttende, morsom og interessant samtalepartner, som slett ikke brydde seg med å holde den avtalte tiden.
I forbindelse med Reichs besøk på Festspillene i Bergen er det åpenbart andre som har gjort motsatte erfaringer. Det er beklagelig, men kan vanskelig kommenteres av en som ikke selv har vært til stede. Saken stiller seg annerledes når det gjelder reaksjonene på Reichs uttalelser i intervjuer han har gitt til norske medier.
Visst er han spissformulert, og visst er han urimelig og polemisk – jeg vil slett ikke forsvare samtlige utsagn han skal ha kommet med, men i motsetning til det synet han polemiserer mot, påstår han ikke at han bedriver nøktern historievitenskap. Hans polemikk er så åpenbart et svar på et dogmatisk syn på musikkhistorien, et syn som i dag er foreldet, men som var dominerende i mange tiår, og som var minst like polemisk formulert som Reichs trassige svar.
Jeg er enig med kollega Rolf Wallin når han i Morgenbladet 23. mai sier at fadermord er mer kledelig for en 23-åring enn for enn 78-åring, men jeg er ikke nødvendigvis enig i at dette dreier seg om et fadermord. Reichs anliggende er ikke å ta rotta på Schönberg, som døde i 1951.
Reich er ingen dumming. Han vet utmerket godt at Schönberg ikke bare sa at postmannen kom til å plystre hans musikk om 50 år, men også at det fremdeles kunne skrives mye god musikk i C-dur. Det Reich polemiserer mot, er den historiefilosofiske dogmatikken som ble skapt i forlengelsen av Schönbergs brudd med tonaliteten – en dogmatikk som til sammenligning kunne få Menighetsfakultetet til å fremstå som en liberal institusjon, og som ble brukt musikkpolitisk for alt den var verdt i store deler av etterkrigstiden.
Reich tar det for gitt at dette er kjente referanser. For flere som har meldt seg på i debatten, er det da også det. Derfor forundrer det meg at det som er selve grunnlaget for Reichs kritikk, blir så kraftig underkommunisert – ja ikke bare underkommunisert – det blir ikke en gang nevnt. I filosofen Theodor Adornos Pilosophie der neuen Musik fra 1949 er Schönberg helten som både har historien og moralen på sin side. Antagonisten er Stravinskij – den store skurken som henfaller til historisk regresjon. Denne fortellingen fikk en rekke lokale varianter og videreutviklinger.
En av dem sto Boulez' lærer René Leibowitz for. I pamfletten Sibelius, le plus mauvais compositeur du monde fra 1955, setter Leibowitz opp Sibelius som skrekkeksempelet på en komponist som ikke har forstått og tatt innover seg historiens fordring, og på Columbia University, som nevnes i Morgenbladets intervju med Reich, rådet samme holdning.
Krigen er over, skriver Wallin, med henvisning til de skarpe estetiske frontene som hersket på 1950, -60, -70 og -80-tallet. Ja, for de fleste er den heldigvis det, men det er ikke av den grunn forbudt å snakke om «krigsårene», og heller ikke uinteressant å høre hva en gammel kriger har å si.
Ståle Kleiberg
Komponist og professor ved NTNU