«For den opphøyde esteten besudler sakprosaen litteraturen.»
SAKPROSA
Kritiker Bernhard Ellefsen har i to anmeldelser i Morgenbladet innledet sitt eget lille korstog mot begrepet «sakprosa». Hans nøkkelargument er at begrepet «styrer oss i retning av tekster som ikke egentlig fortjener vår oppmerksomhet». Hvem er «vi»? Det er selvsagt dem som leser tekster utelukkende med smale, estetiske briller.
Sakprosabegrepet har – og Ellefsen gjør rett i å trekke fram Georg Johannesens bidrag her – tjent til å rette kritisk oppmerksomhet mot tekster som ikke først og fremst er interessante som estetiske objekter, men som er viktige og virksomme også på andre måter.
Dette gjelder både den litterære sakprosaen, som for eksempel fagbøker om natur, teknologi og kultur, og den «funksjonelle» hverdagsprosaen. At saksbehandleren, journalisten og naturforskeren begynner å se sine notater, reportasjer og fagartikler som tekster, er en betydelig gevinst. Det samme gjelder fagbokforfatteren.
At sakprosa er viktig også på andre måter enn den estetiske, betyr ikke at prosaen skal underordnes saken. Og altfor ofte går saken på bekostning av den gode, gjennomarbeidede prosaen. Dette har vært kritisert og diskutert blant ærgjerrige sakprosakritikere og -forfattere gjennom mange år, ikke minst takket være initiativer fra opphavsrettsorganisasjonen Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Ett av initiativene, som Ellefsen lett foraktfullt antas å ville parkere som en «fagforeningsaffære», er Prosa, tidsskrift for sakprosa. Her kunne man i forrige nummer lese Håvard Rems fascinerende essay om egne skriveerfaringer, hvor han blant annet hevder at «når poeter ikke skriver dikt, skriver de ikke fiksjon, men sakprosa». Han hevder at det sjangermessig er kort vei mellom de to, men at han har erfart at det «formatmessig» var «et tigersprang». Dette tigerspranget skildres på en måte som tør være egnet til å inspirere andre forfattere. En lyriker som har foretatt den samme sjangerreisen er Arild Stubhaug, som i Prosas siste nummer borer dypt i sin refleksjon om egen biografiskriving. Og helt sist i tidsskriftnummeret trekker Kristin Gjerpe hva hun kaller et berettiget «sakprosasukk» over at akademia-forfattere ikke er mer litterært ambisiøse.
Men for Ellefsen er sakprosa-ordet bare kjedelig. Her støtter han seg til en fersk uttalelse av Carsten Jensen. Men denne fremragende skribenten har sine hovederfaringer fra Danmark, hvor det i klar motsetning til vår situasjon går et skarpt skille mellom litteratur og «sagprosa». Her i landet ser ikke prisvinnende forfattere som Håvard Rem, Arild Stubhaug, Ivo de Figueiredo og Arnhild Skre ut til å skjemmes ved å være sakprosaforfattere. Men for den opphøyde esteten besudler sakprosaen litteraturen. Først når den kan kalles essayistikk eller når den skrives av gode romanforfattere, fortjener den «vår» oppmerksomhet. Dette er en gammel historie, som det – med Ellefsens uttrykk – lukter støv av.
Johan L. Tønnesson
Professor i sakprosaforskning ved Universitetet i Oslo