«Dette snakket om «underordnede utdanningsfunksjonærer» er ikke annet enn sludder.»
SKOLE
Som rektor er jeg kanskje ikke akkurat fienden, men i hvert fall en fryktet størrelse når lærernes arbeidstid blir tema. Og når Morgenbladet 30. mai intervjuer forfatter Magnus Marsdal, heter det: «Om rektorene får full styring over arbeidstiden, er det et vannskille for lærerne. Da går de et langt steg på veien fra å være profesjonsutøvere til å bli underordnede utdanningsfunksjonærer.»
Men dette snakket om «underordnede utdanningsfunksjonærer» er ikke annet enn sludder. Ingen som arbeider med mennesker, kan utrette noe hvis de ikke er villige til å gå inn i forpliktende relasjoner – for lærernes del med elevene. At individer som arbeider parallelt skal utrette mer enn kollektivet, er en uventet påstand fra en som representerer venstresiden, og den som tar seg bryet med å granske velfungerende skoler i samfunnet vårt, vil se at det heller ikke stemmer.
La det være sagt at jeg ikke tar ordet for å forsvare avtalen mellom Utdanningsforbundet og kommunenes interesseorganisasjon KS – uansett hvordan dét ender, vil jeg fortsette å se det som langt mer fruktbart å engasjere meg i det som skjer i klasserommet og i det faglige utviklingsarbeidet, enn å stå i døra for å knipe lærere som går hjem kvart over tre. Jeg vil avvise at det er noen vesentlig interessekonflikt mellom rektorer og lærere, men samtidig argumentere for at lærernes profesjonalitet best kommer til sin rett i et nært faglig fellesskap.
Morgenbladet intervjuer to dedikerte, pensjonerte lærere. De sier at «glansperioden var i 1970- og 80-årene. Vi hadde litt frie tøyler, vi gjorde som vi ville. Da var det moro.» Jeg har ingen grunn til å tvile på at de fleste elevene disse lærerne hadde, lærte det de skulle på skolen. Men ikke alle elever gjorde det, og ut over enkeltlærernes profesjonelle skjønn hadde en ikke verktøy til å finne ut av om elevene hadde god nok faglig utvikling. Det må jo være et tankekors for de som forsvarer lærerens status som ensom helt, at et stort antall elever ikke mestrer grunnleggende lesing og skriving etter avsluttet skolegang.
Kan hende er det et paradigmeskifte i gang i norsk skole, som går ut på at lærere og ledere i stadig større grad er villige til å ta elevens perspektiv og ta inn over seg at grunnen til at vi er i skolen, er at elevene skal lære mest mulig, i omgivelser som er egnet til å fremme læring. Lang erfaring har lært meg at det er grunn til å ha tillit, både til lærernes faglighet og deres etiske standard. Men uten et godt faglig fellesskap får de ikke tatt ut sitt potensial. Og er det ikke slik at de beste intellektuelle innenfor alle disipliner skaper resultater i fellesskap med andre?
Steinar Lillehaug
Rektor i grunnskolen