«Var dette siste ord i saken ville norsklærere stå tilbake som en gruppe servile skolebyråkrater.»
UTDANNING
Morgenbladet løftet i mai måned sidemålsstilen fram som «ei intellektuell hending» og inviterte forfatteren Olaug Nilssen til å skrive en besvarelse av den. Den ble trykket 28. mai, og jeg ble som norsklektor med erfaring fra nasjonal sensur og klagesensur bedt om å skrive en vurdering som ble trykket påfølgende uke.
Da hadde flere kollegaer takket nei, og selv møtte jeg ikke forespørselen med entusiasme. Dette kunne lett bli en forutsigbar bekreftelse av mønsteret «forfatter underkjent av norsklektor». Nilssen valgte da også å sette oppgaveformuleringen mer eller mindre til side og gi et essayistisk, fritt svar på en sammenlignende tolkningsoppgave. Jeg framhevet litterære kvaliteter ved Nilssens tekst, men pekte også på krav oppgaven stiller en eksamenskandidat overfor og som Nilssen ikke hadde imøtekommet.
I etterkant har Olaug Nilssen på sin Facebook-side uttrykt en viss skuffelse over overskriften «Altfor kreativ». I diskusjonstråden som fulgte, med et rikt oppbud av stemmer fra media, bokverden og akademia, har avisredaksjonen tatt ansvar for overskriften, og mange har gitt henne velfortjent støtte for stuntet. «Sensor» kommer kanskje ikke spesielt godt ut i samtalen blant vennene, men enkelte slår fast at han bare gjorde jobben sin, det vil her si å forsvare et nokså stivbeint «norskstilinstitutt».
Men var dette siste ord i saken ville norsklærere stå tilbake som en gruppe servile skolebyråkrater. Jeg tror ikke beskrivelsen treffer helt. Så hvordan komme videre herfra? Norskfaget har et bredt mandat. Viktigst er kanskje dannelsen av kritiske samfunnsborgere som er i stand til å stå opp for seg selv og fellesskapet. Men den aktuelle oppgaven og kravene til den gjør det mulig å spissformulere et bestemt formål.
En nøkkel er Vigdis Ystads fine innlegg lagt ut på morgenbladet.no 6. juni. Ystad peker på at den omtalte eksamensoppgaven er slurvete og mangelfull i gjengivelsen av Johan Nordahl Bruns «Norges Skaal». Med sin fagkunnskap korrigerer hun Nilssens forståelse av Nordahl Brun som ironiker, men legger ansvaret på Utdanningsdirektoratets oppgavemakere. På denne måten skjerper Ystad kravet til historiebevissthet som oppgaven setter. Kravet vil elevene møte igjen i ethvert humanistisk studium. Det er i dette perspektivet sensorenes forventninger til den aktuelle oppgaven kanskje best kan forstås. Oppfyller elevene kravene til saklighet, begrunnelse og presisjon? Mestrer de fagbegreper? Evner de å analysere og sammenligne? Er de i stand til å gi en nyansert drøfting av en problemstilling? Mange eller alle av disse kravene er selvsagte i et akademisk studium.
Olaug Nilssen har valgt en annen erkjennelsesform. I diskusjonstråden slår hun fast at hun trengte ironikeren Nordahl Brun for å skrive en god tekst. Det var et litterært virkemiddel. Når Nilssen på denne måten bryter med akademiske krav, blir hennes besvarelse samtidig forfatterens forsvar for litteraturen. Så er det grunn til å legge til at også dette forsvaret har interesse for norskfaget.
Ole Andreas Kvamme
Lektor