«Den russiske bjørnen sover ikke, og Putin ser ut til å styre i ti år til.»
KRIM
Vladimir Putin har stegvis begrenset det russiske folks frihet. Fra allerede å være et autoritært og kontrollert land holder den russiske politiske kursen seg stødig i retning av å bli et mer totalitært regime. Utenrikspolitikken er som kalde gufs fra Sovjetunionen og innenrikspolitikken synes å etterlate lite til tilfeldighetene når uttalte politiske mål om å «gjenreise Russlands storhet» skal nås.
Etter han først tok makten i 1999 har Vladimir Putin med jernhånd festet grepet om Russland. Den fremste opposisjonslederen er satt i husarrest, ytringer mot regimet slås hardt ned på, og politisk debatt i nasjonalforsamlingen er i stor grad regissert. Etter valgseieren i 2012 vil Putin være president frem til 2018, men få klarer å se for seg at regimet vil tillate en reell utfordrer muligheten innen den tid. Den russiske bjørnen sover ikke, og Putin ser ut til å styre i ti år til.
Etter okkupasjonen av Krim virker Vestens politiske og økonomiske sanksjoner å prelle av. Selv om den russiske økonomien nærmer seg stagnasjon, synes presidenten med stor ro å forberede seg på økonomisk tøffe tider. Det politiske prosjektet som skal «distansere Russland fra Vestens multikulturalisme og toleranse» virker så overbærende at noen prosent opp eller ned i BNP, eller brudd i diplomatisk kontakt er en pris Putin er villig til å la folket betale. Putins tiårsperspektiv på totalkontroll er derfor i hans favør, og vi sitter igjen med forbausende få kort på hånden.
Langtidsperspektivet kommer tydelig frem i den systematiske utnyttelsen av utdanningssystemet. På direktebestilling fra regjeringen brukes skoler og universiteter i disse dager tid på å fortelle elever og studenter «sannheten» om Krim. I det større bildet er det bare ministeriets «anbefalte» litteratur som skal brukes i undervisning, og russisk utdanningspolitikk består i stor grad av å oppdra ungdom til patriotisme. Et eksempel på den systematiske indoktrineringen fikk vi da ministeriet kalte tilbake mattebøker fordi de inneholdt vestlige eksempler snarere enn russiske.
Den akademiske friheten til russiske studenter og professorer er også et spill for galleriet. Muligheten til å mene noe annet enn Putin og hans tilhengere er tilnærmet null, og etter okkupasjonen av Krim har ytringer mot regimets handlinger blitt straffet med anklager om plagiat eller seksuell trakassering av kvinnelige studenter.
Tydelig misfornøyd med hvordan historien om Russland har blitt skrevet tok den russiske regjeringen nylig flere av landets fremste historikere som akademiske gisler. Direkte underlagt regjeringen har de fått som oppdrag å skrive om Russlands historie, slik at den skal passe inn i Putins nasjonalistiske prosjekt. Detaljnivået i totalitærismen gjør avmaktsfølelsen stor. Hva kan Norge gjøre?
Foruten å støtte opp under verdenssamfunnets politiske og økonomiske press er det tydeligere hva Norge ikke bør gjøre, enn hva vi bør gjøre. Selv om formell politisk kontakt er satt på vent, og den offentlige tonen er skarp, må vi ikke bryte akademisk kontakt med russiske utdanningsinstitusjoner. Selv om akademisk boikott vil svi mer for Russland enn for Norge er det ikke et virkemiddel vi bør vurdere.
Det akademiske diplomatiet synes heller å spille en viktigere rolle enn noen sinne når nåværende og fremtidige generasjoner av russisk ungdom blir indoktrinert i propaganda. Snarere enn å bryte kontakten, bør Norge åpne grensene for russiske studenter slik at de i det minste blir tilbudt et alternativt verdenssyn med muligheter for kritisk tenkning og refleksjon.
I den forbindelse er det også enda viktigere at den norske regjeringen og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skroter planene om å innføre skolepenger for studenter utenfor EØS. Tilgangen til et akademisk fritt utdanningssystem bør ikke begrenses til den rike eliten i Russland, men også være et reelt alternativ for dem uten en tjukk lommebok.
Ola Magnussen Rydje
Leder av Norsk studentorganisasjon