«Ikke å møte Dalai Lama er et mye tydeligere budskap.»
TIBET
Det offisielle Norges holdning til menneskerettigheter ble satt på prøve i vurdering av hvorvidt man skulle møte Dalai Lama – det ble dessverre en prøve vi ikke besto. Regjeringen har truffet en endelig beslutning om å ikke møte fredsprisvinneren. Beslutningen svekker vår identitet som menneskerettighetsforkjemper og baserer seg på en uheldig oppfatning av hva det vil si å føre en rettighetsbasert utenrikspolitikk. Menneskerettigheter er ikke noe vi gjør i tillegg til utenrikspolitikken. Å stå opp for menneskerettigheter er utenrikspolitikk.
Vi tror ikke det er et nødvendig skille mellom å stå for sine verdier og å få ting gjort.
Stortingspresident Olemic Thommesen uttalte at «om man skal drive realpolitikk og ikke symbolpolitikk, må det være viktig for Norge å komme i en normal dialog [med Kina]». Det er to ting vi skal bite oss merke i her. For det første skillet mellom forskjellige typer politisk virksomhet. På den ene siden har man realpolitikk, den virkelige politikken. På den andre siden har man symbolpolitikk – det som bare er prat. Når disse to kommer i konflikt med hverandre, er det klart at man må gi realpolitikken forrang. Det er imidlertid regjeringen selv som reduserer menneskerettigheter til tomprat og symbolpolitikk.
Dersom vi snakker varmt om menneskerettigheter, men ikke holder disse i hevd i våre handlinger, så er det helt klart et element av symbolpolitikk der. Om vi derimot er konsistente i ord og handling, faller muligheten for symbolpolitikk bort. Da er det ikke lenger snakk om å dele opp i symbol- og realpolitikk, for disse to vil være ett.
Det andre som er verdt å merke seg er det regjeringen mener er forutsetningen for å kunne drive realpolitikk, nemlig dialog. Skal vi ha noen påvirkning i menneskerettighetsspørsmål, må vi først «skaffe oss arenaen for å reise slike spørsmål». Et slikt handlingsrom for dialog mener de tydeligvis at best kan skaffes til veie gjennom å gi etter for presset.
Men Norges stemme ligger mer i handlinger enn i diplomatiske utspill. Hvordan vi forholder oss til Dalai Lamas besøk er en del av menneskerettighetsdialogen med Kina. Ikke å møte Dalai Lama er et mye tydeligere budskap enn det som noen gang vil bli fremført i lukkede diplomatiske kretser.
Regjeringens logikk er derfor høyst tvilsom. Knefallet vil muligens få kinesiske diplomater til å snakke mer med våre, men dette vil ikke være en reell dialog. En reell dialog fordrer ærlighet: en oppriktig utveksling av ideer om rett og galt. En «dialog» som regjeringen legger opp til, hvor vi snakker om menneskerettigheter uten å følge opp med handling, vil ikke være basert på ærlighet – og det er ingen grunn til at Kina skal ta det som sies i en slik sammenheng alvorlig.
Regjeringens feilskjær er å se den diplomatiske omgangen i internasjonale fora som viktigere enn hva vi gjør og hvem vi er som nasjon.
Andreas H. Hvitsten
Kjersti Skarstad
Doktorgradsstipendiater i statsvitenskap, UiO