«Riktig spenstig er ideen om å opprette en humanistisk utgave av de frie forskningsinstituttene.»
---
«På oppdrag fra Fritt Ord har en arbeidsgruppe ledet av Helge Jordheim og Tore Rem utredet humanioras rolle, situasjon og fremtid. Mandatet til gruppen var blant annet å «identifisere områder der noe særskilt står på spill for norsk humaniora» og «foreslå konkrete initiativer på ulike humanistiske felt». Foruten Jordheim og Rem har arbeidsgruppen bestått av Kristin Asdal, Torkel Brekke, Mari Hvattum, Erling Sandmo og Espen Ytreberg. Rapporten ble lagt frem 21. mars.
Tidligere debattinnlegg:
Tore Rem m.fl, 21. mars: «Krise nå igjen?»
Nils August Andresen, 27. mars: «Humaniorarapporten fremstår dogmatisk – all sin tvil til tross»
Kjetil A. Jakobsen, 4. april: «Forskning eller dannelse»
Iselin Frydenlund, 11. april: «Ekspansiv humaniora»
HUMANIORA
«Humaniora, humanistiske fag, fag som omhandler litteratur, filosofi, språk og historie.»
---
HUMANIORA
For en sittende statsråd er det en krevende øvelse å delta i en pågående debatt som delvis dreier seg om nærmest filosofiske problemstillinger, delvis om samfunns-idealer og delvis om politikk. På den ene siden skal debatten få leve uten at for mange politiske dører lukkes, på den annen side skal det ikke gis konkrete løfter som ikke kan holdes.
Det finnes jo heller intet partipolitisk syn på hva som er humanioras plass i samfunnet. Mitt eget parti har, som de fleste andre partier, både sterke tilhengere og sterke kritikere av et instrumentelt syn på universitets- og høgskolesektoren. Bernt Hagtvet har yndet å kalle de førstnevnte for «kremmerHøyre».
Det er fristende å spekulere i om det nærmest ligger i de humanistiske fagenes ånd å problematisere seg selv og sin egen eksistens. Der naturvitenskapene synes å hvile på en ukuelig optimisme, hviler humaniora på spørsmål og tvil.
Men det sporet faller utenfor denne kronikkens rekkevidde. La meg i stedet slå fast at basert på tallene er det ikke noe som tyder på en umiddelbar krise for humaniora. Søkertallene er relativt stabile, andelen studenter relativt stabil og publiseringstallene er gode.
Humanioras krise må derfor være noe mer, en slags identitetskrise. Å starte med en antagelse om en antatt gyllen fortid er fristende for en konservativ, men like fullt ufruktbart. Et slikt utgangspunkt har da heller ikke forfatterne av rapporten «Hva skal vi med humaniora?», og det er bra.
Motsetningen mellom nytte og dannelse kan overdrives, men det er en spenning. Og den spenningen må universitetene leve med. Allikevel er det forståelig at humanister føler seg angrepet. Når næringslivet etterlyser relevant arbeidskraft, hentes ofte illustrasjoner på unyttige fag fra humaniora. Som en næringslivsleder sa til meg på et møte: «De sitter på universitetene og gjør totalt unyttige ting, som å jobbe med utdødde språk.»
Jeg får inntrykk av at humanister ofte føler at argumentet er slående, og vanskelig. Dermed oppstår også frykten for at humaniora ikke kan bidra med noe nyttig uten at man endrer selve essensen av hva et humanistisk fag skal være. Jeg er ikke nødvendigvis enig. Jo, det er begrenset hvor mange klassiske filologer, idéhistorikere eller litteraturvitere vi kan ansette i direkte relevante stillinger, men det betyr ikke at kunnskapen er unyttig, enn si at den ikke er verdifull.
Humaniora bygger på, videreutvikler og formidler kunnskap som både etterspørres og anvendes i en rekke av livets situasjoner. Det er nyttig å kunne historie, det er nyttig å kunne språk, det er nyttig å kunne filosofi. Og vi kan trekke det enda lenger. Når vi skal snakke om forholdet mellom pasient og pleier i et helsevesen som er stadig mer avhengig av effektivitet, er det verdifullt at noen har reflektert over Levinas og den annens ansikt.
Når vi i en globalisert verden skal forstå land vi skal selge våre varer til, er det en fordel at noen kan kultur og språk. Når myndighetspersoner skal tale – eller avsløres – er det en fordel at noen kan noe om retorikk. Debatten om humaniora blir ofte så abstrakt at man ikke ser i hvor stor grad kompetansen etterspørres i mediene, av den lesende offentlighet og i arbeidslivet.
Humaniora-rapportens løsningsforslag er interessante i det at de spenner så vidt, med opphav både i ideen om humanistiske fag som samfunnsberedskap, i deres nytteverdi for samfunnet, i deres egenverdi og i et mer klassisk dannelsesargument.
Kvalitet har vært et stikkord for meg som kunnskapsminister, og det er ikke mindre viktig for de humanistiske fagene. Også når det gjelder humaniora bør institusjonene stille klare krav, dyrke frem fremragende forskning og våge å prioritere. Samtidig har jeg også vært opptatt av robuste fagmiljøer, av at vi har en kritisk masse som kan sikre et fagområde både nyrekruttering og faglig bredde.
Det er ikke til å stikke under en stol at noen av de humanistiske fagene er små, til dels svært små. Derfor er det viktig med et blikk for hvilke fagområder vi sikrer at vi har som nasjon, og en form for nasjonal koordinering av mindre fag kan være aktuelt.
Langtidsplanen for forskning som kommer til høsten, lanserer klare prioriteringer for de humanistiske fagene, på linje med andre fag. Én del av arbeidet dreier seg om å styrke den frie prosjektstøtten, som i siste budsjett ble økt med 50 millioner kroner. Samtidig må også humaniora gå i seg selv. I de kommende årene blir en av våre store satsinger deltagelsen i EUs forskningsprogram.
De to siste årene er det sendt omtrent 15 søknader til de to ERC-panelene (European Research Council) med mest rendyrket humanistisk profil, mens det ble sendt godt over 150 søknader til fri prosjektstøtte bare i fjor. Er det en rimelig fordeling?
Forslaget om et eget nasjonalt fond for å dekke forskning som EUs rammeprogram ikke dekker, kan jeg «ta med meg», som det heter i politikken. Det betyr at jeg ikke ser på det som aktuelt.
Jeg synes også rapportforfatterne er unødig defensive når de hevder at mye av forsk-ningen på norsk historie, natur og kultur «ikke vil framstå som tilstrekkelig relevant eller interessant til å nå opp i en internasjonal konkurranse om forskningsmidler». Selvmordsstatistikken i Bayern virket kanskje heller ikke overveldende interessant for sosiologer i utgangspunktet.
Jeg er ikke sikker på om jeg følger forfatterne i den motsetningen de skisserer mellom den individuelle dannelsen og samfunnets dannelsesnivå – så sant man ikke låser den dannede inne i et elfenbenstårn eller hun låser seg selv inne. Jeg er derfor positiv til å tenke videre rundt norske varianter av en «liberal arts»-grad og en tverrfaglig orientert elitegrad for humanister på masternivå. Men dette må forankres i institusjonene, det kan ikke simpelthen vedtas av politikerne.
Riktig spenstig er ideen om å opprette en humanistisk utgave av de frie forskningsinstituttene. Men første steg kan ikke være basisfinansiering fra staten. Første steg er å finne ut hva slags marked et slikt institutt skal betjene. I et land hvor vi har store kulturbedrifter, herunder forlagene, med betydelige økonomiske muskler, bør det finnes spennende muligheter.
Samtidig er det pussig at gruppen ikke kommer med en eneste henvisning til den verdiskapingen som er basert på kulturarven vår. Her er det jo virkelig mulig å se for seg aktører som kunne tjent betydelig, både kvalitets- og innholdsmessig, på en tettere kobling til den humanistiske forskningsfronten.
Nettopp her er kanskje et godt sted å avrunde, for selv om rapporten preges av forsiktig optimisme, veies den opp av en (kanskje) humanistisk fundert tvil om eget fagområde. Det virker på meg som om humanioras krise ikke først og fremst er skapt av naturvitenskapene, næringslivets krav eller nyttetenkning, men av humanistene selv.
I en verden som blir stadig mer globalisert, i et land som blir stadig mer mangfoldig, i byer og bygder hvor folks kjøpekraft og interesse for kultur og historie vokser, i et samfunn hvor næringslivet sier de har behov for flere økonomer og teknologer som også har språkkompetanse og kulturforståelse, må noen kjenne sin besøkelsestid. Noen må forstå globaliseringen, formidle kulturen, undersøke historien og undervise i språkfagene… for å nevne noe.
For å si det med en lett omskriving: Hvis ikke dere, hvem? Hvis ikke nå, når?
Torbjørn Røe Isaksen
Kunnskapsminister