13:24 - 09. mai 2014

Dyrevelferd som politisk pynt

DYREVELFERD
Konsesjonsgrensen for kyllingproduksjonen økes for å «frigjøre bonden», ifølge landbruksminister Listhaug. Det er ikke for å frigjøre kyllingen, hvis noen skulle tro det.
Debatten rundt økte konsesjonsgrenser for kylling kan virke merkelig. Kjøttbransjen selv spriker i sine reaksjoner, og ordet «dyrevelferd» er flittig brukt av partiene som presenterer tiltaket.
Det er rent så man glemmer å stille spørsmålet: Hvorfor øker Listhaug egentlig konsesjonsgrensen? Hun er selv ganske tydelig på det: Med flere kyllinger per bonde blir det «lavere kostander» – og «lavere pris til forbruker». Mer billig kylling er målet. Det kan være greit å ikke miste det av syne.
Men ute av synet forsvinner det når påstandene om «dyrevelferd» røres inn i kompotten. Det er en vågal påstand at økning av antall dyr i en allerede fullt ut industrialisert produksjon skulle kunne kobles til «dyrevelferd». Men det har det altså blitt. Det er hovedsaklig tre momenter som er fremmet:
Den første er at store anlegg gir bøndene «mer tid til dyrene». «Tid til dyrene» innenfor kyllingindustriens rammer vil imidlertid ikke bety individuelt «stell» – det er det ikke med dagens 20 000 individer på gården, og det blir det naturligvis heller ikke med 40 000. Ifølge Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning (NILF) har vekst i produksjonen per gård ikke betydd mer tid til dyrene, men tvert imot mindre tidsbruk per dyr. NILF påpeker at tidsbruken på bruk som har 13 000 og 20 000 kyllinger var nokså lik. Hvis politikerne ønsker at kyllingbøndene skal ta flere runder i kyllinghuset, er det trolig mer effektivt å forskriftsfeste dette, enn å tro at ansvar for flere dyr automatisk skal gi en slik effekt.
Det andre argumentet er at antall veterinærbesøk økes fra en til to i året. Igjen; det er her ikke snakk om en veterinær som sjekker dyrene individuelt – masseproduksjon er masseproduksjon. Det er opptil 9 «kull» i året på en gård – og endringen betyr at bonden tilkaller og betaler for at en veterinær skal titte innom på to av disse. Å tro at veterinæren på disse besøkene skal «avdekke lovbrudd» er nok heller illusorisk. Det er ikke negativt å få besøk av en veterinær, men veterinæren kan heller ikke fremstilles som et alibi for dyrevelferd med sine to plikt-besøk. Det kan også nevnes at bondeorganisasjonene selv spår et økt smittepress og økt press for å bruke antibiotika ved større produksjonsenheter.
Det tredje momentet har vært den såkalte «trappetrinnskalaen» – hvor produsenter belønnes med høy dyretetthet dersom de har «god dyrevelferd». Her står problemene i kø: Mattilsynet innførte skalaen som en respons på at de avdekket stort omfang av lovbrudd hos kyllingoppdrettere, den kom på plass før konsesjonsøkningen og har fint lite med denne å gjøre. Det største problemet er imidlertid retorikken rundt skalaen: «God dyrevelferd» er definert ut i fra noen få kriterier hvorav et av de viktigste er at fuglenes føtter ikke skal ha etseskader på grunn av for mye møkk i strøet. Har man slike skader bryter man loven. Men det å bryte loven på det punktet gir kun ulempen at man må ha færre dyr per kvadratmeter over en periode. Belønningen for å følge loven er å ha maksimal dyretetthet på 36 kg/m2 – mange kilo og selvsagt også mange individer over det både Mattilsynet og Vitenskapskomiteen selv mener er kritisk grense. Dermed har man skapt et system hvor «god dyrevelferd» likestilles med maksimalt antall dyr per kvadratmeter. Nå brukes altså minimale justeringer i dette systemet som «dyrevelferds»-brekkstang for en konsesjonsøkning.
Mini-tiltak for dyrevelferd er naturligvis greit i seg selv, men dersom de brukes som forsvar for tiltak som tvert imot vil sette flere dyr i en situasjon hvor de vil lide overlast, er det ikke lenger greit. Da er det villedning. Når «dyrevelferd» blir brukt som pynt for å markedsføre en politisk avgjørelse som på ingen måte er gjort av hensyn til dyrene, er det grunn til å reagere.
Både tilhengere og motstandere av konsesjonsøkningen innenfor kyllingbransjen forventer en økning i antall kyllinger produsert. Kritikerne forventer overproduksjon, kylling på lager og prisfall - og det siste er tross alt en ønsket effekt fra landbruksministerens side. Tilhengerne, som Kjøtt og Fjørfebransjens landsforbund, mener «det er viktig at det blir rom for vekst».
Hvor viktig er det at det blir «rom for vekst» i kyllingindustrien? Hvor viktig er det at nordmenn blir forsynt med enda mer billig kylling slik at de oppmuntres til å spise enda mer?
Mer kyllingforbruk som en del av generelt øket kjøttforbruk er ikke bare uviktig, det er svært negativt – for klima, for miljø, for matsikkerhet og solidaritet. I en tid hvor en strøm av miljørapporter forteller oss at vi må vri vårt kosthold til mer plantebasert mat, er en økning av kyllingproduksjonen en absurd avsporing.
Det er nettopp flere produserte kyllinger og økt forbruk som også er den vesentligste grunnen til at konsesjonshevingen ene og alene er et negativt tiltak for dyrevelferd: Hver kylling som fødes, fødes til et liv de ikke har noen glede av, men tvert imot vil lide av. Hver eneste kylling er født med en kropp de ikke har godt av – sterk vekst gir bein- og organproblemer. Hver eneste en vil leve sitt liv uten å oppleve normalt flokkliv eller naturlig miljø. De vil etter hvert ikke kunne bevege seg fordi det er for trangt og fordi beina ikke vil bære dem. Og de vil bli «plukket», puttet i kasser, transportert og slaktet på et samlebånd – og vil oppleve hvert av disse stadiene like sterkt som dyr vi har et nærmere forhold til. Desto færre kyllinger som fødes inn i denne produksjonen, desto bedre. Ingen levende skapning har godt av å være en liten brikke i en storindustri. Enda et insentiv for å øke den totale kyllingproduksjonen er et direkte insentiv til at flere dyr skal lide overlast. Det kan ikke – og bør ikke – kamufleres med ordet «dyrevelferd».

Siri Martinsen
Veterinær i NOAH - for dyrs rettigheter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.