15:36 - 14. april 2014

Om alt er like verdifullt – dét er spørsmålet

HUMANIORA

Helge Jordheim, Tore Rem og deres medforfattere av humaniorarapporten er i Morgenbladet 4. april misfornøyde med hvordan jeg har lest det de har skrevet.

De er forbauset over at jeg antyder at så mange av tiltakene koster penger, og mener at jeg ikke kan ha lest dette ut av rapporten. Vel, i god vitenskapelig ånd får jeg dokumentere påstanden:

Jeg teller sytten forslag til politikk eller interne tiltak i oppsummeringen, samt ni temaer forfatterne ønsker at neste forskningsmelding bør ha planer for, temaer der humaniora stiller sterkere. Av de sytten forslagene koster i hvert fall ti stykker penger, til dels betydelige penger. Noen eksempler: Offentlighetsstipendiater «som et alternativ eller tillegg til gjennomføringsstipend»; stipend for forskningsjournalister; et forskningssenter med et «grunnfinansieringsbidrag kommer fra Kunnskapsdepartementet»; et forslag om å kompensere for skjevheter i EU-midlene «med forskningssatsinger som eksplisitt retter seg mot norske kunnskapsbehov», at «en stor del av post 53 avsettes til» prosjekter der humanioraforskere kan vinne frem; og ikke minst, at «det øremerkes 7 % til humaniora» de store programmene i NFR.

Men alt som koster penger, er ikke galt, og jeg omtalte også flere av forslagene i positive vendinger.

Forfatterne beklager seg også over at jeg leser rapporten som defensiv, og henger seg opp i formuleringen endetidstegn – de foretrekker selv ordet marginalisering. Men fremtiden er visstnok lys – de har nemlig snakket med 13 velvillige aktører fra ulike sfærer. Jeg skal la det fare at få andre disipliner ville regnet 13 aktører som et tilstrekkelig grunnlag. Men kanskje er utvalget noe av problemet: Forfatterne har ikke snakket med dem som kunne gitt en bedre kritikk av humaniora. Den eneste av de 13 som sier noe nogenlunde kritisk om nytteforståelen forfatterne legger til grunn er Aksel Sterri Braanen.

Forfatterne etterlyser min visjon for humaniora. Det er hyggelig at det er så stor interesse for mitt syn, selv om det ikke alltid er rimelig å avkreve et helhetlig alternativ fra en som anmelder en rapport. Men noe ble antydet i mitt forrige innlegg: Humaniora er for mangslungent til at én formel fanger opp hva humaniora er og gjør, hva som er nyttig, hva som kan og bør gis andre bør begrunnelser og – som rapporten ikke går inn på – hva som kanskje ikke bør forsvares som økonomisk prioritert. Satsninger på gammelgresk, studier av nasjonal identitet og lærerutdannelse kan ikke alltid begrunnes likt, og begrunnelsene kan ha ulike implikasjoner for veien fremover.

Først og fremst ville jeg kanskje hatt en prinsipiell vilje til å si at ikke alt i humaniora er like verdifullt, ikke engang etter at humanioraforskere har fått forsket på verdibegrepet, slik et av rapportens forslag til temaer som bør prioriteres i en ny forskningsmelding ønsker. Det ville gitt intern konflikt og splittelse. Men en offensiv strategi fordrer vilje både til selvransakelse og prioritering. Buzzwords som «tverrfaglig» og «beredskap» bør ikke dekke over at det gjelder også for norsk humaniora i dag.

 

Nils August Andresen

Redaktør, Minerva

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.