«Etos og patos skal kles av deg til du står naken igjen.»
PANELDEBATT
Morgenbladet etterlyser svar: «Hva skal vi med alle paneldebattene?» Svaret avhenger av hvem du spør. «Mer dialog er bra», vil mange si, og i samme åndedrag hevde at debatten er demokratiets hjørnesten. Men vi må passe oss: Det har gått inflasjon i debatt. Jeg har selv styrt ordet i debatter der panelet svarer at «dette er vanskelig å svare på, her må vi ta debatten».
Debatten er et rigid og utilfredsstillende format. Det er sjelden de som møter til debatt går sikrere derifra – som oftest må man enes om å være uenige. Derfor har samtalen blitt et alternativ. Men problemet oppstår når idealene om enighet og gjensidig forståelse, hentet fra dialogen, påvirker vår forståelse av debatten. Jeg er enig i Aslak Sira Myhres liste over paneldebattens fallgruver, men jeg etterlyser konfrontasjonen som debattens første bud.
Debatter, eller dialoger, gjør oss ikke til bedre mennesker av seg selv. En god debatt består av et velkomponert, jevnbyrdig kompetent panel, har en ordstyrer som kan spille en kritisk, journalistisk rolle uten å være meningsbærer, den har et snev av polemikk i seg og har evnet å hente inn de gode meningsbærerne uten å ha stirret seg blind på kvantitativ tilstedeværelse i media. Samtidig skal arrangørene kunne distansere seg fra temaet, og være kritiske til sin egen agenda. En debatt om reservasjonsretten der meningsmotstanderen er en evangelisk kristen som ikke kan snakke sammenhengende, er ikke en debatt. Det er en runkesirkel der man tilfredsstiller sitt publikums meninger, for gjensidig nytelse.
Det finnes to slags debatter: Den der debatten eller dialogen er et mål i seg selv, og den som skal flytte fjell. Debatten er den beste formen for å tvinge forskere og politikere til å møtes, konfrontere maktinstitusjoner, utvide forståelseshorisonter og være tankevekker for både panel og publikum. Samtidig kan den være veldig underholdende. Med en velformulert problemstilling i bakhånd lar debatten deg tenke og se saken fra flere vinkler samtidig: det er informasjon i et konfronterende format, og et sted ytringer må tåle dagslyset. Etos og patos skal kles av deg til du står naken igjen, stående eller fallende på dine argumenter.
Derfor er jeg glad for at Morgenbladet vektlegger spørsmålsrunden fra salen i sin artikkel. I Onsdagsdebatten vier vi en time til «Landets frieste talerstol», og det er ofte da debatten blir virkelig god. I prinsippet er dette det samme som en nettdebatt, men med et ansikt bak meninger og et visst krav om saklighet. Hvis debatten skal speile demokratiet bør dét speiles i debatten.
Så skal det ikke stoppe der. Om man arrangerer debatt om hvorfor transpersoners rettigheter er neglisjerte, er det for å få svar og endring – ikke bare for å «ta debatten» eller «øke bevisstheten». Debatten skal sette dagsorden, men den er ingen løsning i seg selv. Skal den være demokratiets hjørnesten må vi bruke den godt, og ta den på alvor.
Hanne L. S. Skogvang
Redaktør for Onsdagsdebatten, Det Norske Studentersamfund