«Humaniora består også av en rekke fag som også jobber med fysisk gjenstandsmateriale.»
HUMANIORA
Lanseringen av den Fritt ord-støttede rapporten «Hva skal vi med humaniora» har fått velfortjent oppmerksomhet i media. De humanistiske fagene synes å befinne seg i en identitetskrise der en av hovedutfordringene er å forklare ikke-humanister hvorfor humaniora er viktig.
Forfatterne kommer med en del forslag, noen av dem gode, men det som slår meg er den ensidige vekten på (verbal-) språklig kompetanse. Det snakkes blant annet om hvordan humanister gjennom sin evne til å kommunisere, representerer en beredskap som gjør samfunnet bedre i stand til å takle kriser som 22. juli.
Dette er viktig, men humaniora består også av en rekke fag som i tillegg til tekstlige kilder også jobber med fysisk gjenstandsmateriale. Til disse kan man regne kunsthistorie, arkeologi og etnologi, og generelt alle fag som befatter seg med ikke-verbale uttrykksformer, som film og bildemedier.
Felles er at formidling og bevaring forutsetter at man tar vare på innhold så vel som mediet det er uttrykt i. Bevaring og konservering av mediet kan utføres av en tekniker, men hva som er bevaringsverdig vurderes gjerne av humanister.
Teknologisk utvikling, økonomiske interesser og økende velstand representerer i dagens samfunn en konstant utfordring for det bestående, noe som særlig kommer til syne i spørsmål hvor utbyggingsinteresser står mot verneinteresser.
Et godt eksempel er spørsmålet om skjebnen til regjeringskvartalets høyblokk etter 22. juli-bombingen. Er det rett å rive en bygning med en fasade i eksperimentell naturbetong og kunstverk av Inger Sitter, Carl Nesjar og Pablo Picasso?
Økonomi, klima og utvikling kan ikke besvare spørsmålet alene. Også byggets arkitekturhistorisk betydning og verdien av de kunstskatter det huser må tas i betraktning.
Foruten å delta i utredningsarbeid og registreringsoppdrag arbeider humanister med kompetanse innen vern i blant annet museer, arkiver og gallerier. Behovet for dette vil øke i takt med at utfordringene knyttet til bevaring vokser. Samtidig kan det være viktig å understreke at vern ikke nødvendigvis er bevaring av fysiske gjenstander. Jeg vil anta at det blant historikere og litteraturvitere er folk som oppfatter seg som forvaltere av en kulturell og litterær arv.
I fremtiden vil vår litterære kanon kanskje være en annen enn den vi har i dag, men om Ibsen og Undset blir borte: Er det mulig å forestille seg et samfunn som ikke på ett eller annet vis dyrker sin historie, sin kunst og sitt kollektive minne?
Så lenge svaret på dette spørsmålet er nei, vil vi fortsatt ha behov for humanister.
Lasse Hodne
Professor i kunsthistorie, NTNU