SIKKERHET
Norge er fremdeles blant de tryggeste land å bo i. Men ifølge de årlige trusselvurderingene til både Forsvarets etteretningstjeneste og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er den internasjonale terrortrusselen mot kongeriket skjerpet. Og, ikke nok med det: Radikaliseringen av ungdommen er forverret – og samfunnet har i fellesskap gjort for lite for å hindre utviklingen.
Skjerpede trusler krever med andre ord skjerpede tiltak med løsninger som favner både videre og bredere enn klassisk sikkerhets- og beredskapstenkning. Forebygging er vesentlig. Og når PST kritiserer samfunnet for å ha gjort for lite for å demme opp om radikaliseringsprosessen, har både lokale kommuner, ungdomsarbeidere, skole og foreldre viktige roller. I innsatsen for et helhetlig samfunnssikkerhetsarbeid bør nasjonal og lokal sikkerhetskultur bli naturlige fyndord.
En av de store truslene i dagens sårbarhetsbilde kommer fra militante islamistiske grupper. Denne globale jihad-ideologien anses som den aller største trusselen mot vestlige interesser. Den anses også som den største nasjonale trusselen mot norske interesser i utlandet. Denne trusselen anses å øke i 2014 på bakgrunn av utviklingen i Syria.
At både individer og grupper innenfor dette nettverket er knyttet opp mot sentrale deler av Al-Qaida er det liten tvil om. De favner alle om samme voldelige ideologi og globale målsettinger. Gruppene i Syria og Jemen, som ISIS, Jabhat al-Nusra og AQAP, har alle ambisjoner om å kontrollere befolkning, landområder og øke kapasiteten for terror mot vestlige mål.
Utviklingen og de siste årenes tilsiktede handlinger har på mange måter «tvunget» oss til å gå i gang med å bygge en nasjonal sikkerhetskultur. Ansvar og roller etableres, organisatoriske strukturer legges og omlegges, og ikke minst: kunnskap og kompetanse bygges og utøves i praksis. Slik sett må vi også etablere en klar og tydelig nasjonal sikkerhetsledelse, og videre etablere en nasjonal samordnet sikkerhetsorganisasjon – som kulturen bygges videre ut fra.
Dette er også et av hovedtemaene i 22. juli-kommisjonens rapport – på et annet nivå. Det er med andre ord ikke bare trusler som tvinger fram nytenkning. Nysatsning på, og økte bevilgninger til nasjonale sikkerhetsaktører, krever en tydelig nasjonal sikkerhetsorganisasjon og sikkerhetsledelse. Dette vil videre danne det nødvendige strukturelle grunnlaget for en ny, nasjonal, felles forankret sikkerhetskultur, hvor ansvar, mandat og roller er samordnet og formålstjenlig.
De store statlige aktørene, stappfulle av både nye midler og kompetanse på fagområdene, som blant annet nasjonal sikkerhetsmyndighet, etterretningstjenesten, PST og direktoratet for samfunnssikkerhet, utarbeider alle årlige rapporter om trusselbilder og antatte ulykkeshendelser basert på både internasjonale trender og nasjonal sårbarhet.
Spørsmålet er om de ikke mister sin verdi om de ikke implementeres, øves på og brukes i praksis. PST skriver selv at trusselvurderingens nytteverdi avhenger av brukerens kunnskap om risikohåndtering og evnen til å redusere egen sårbarhet. Dette er et arbeid som primært ivaretas gjennom det kjerne forebyggende arbeid med lokale ROS-analyser og lokale beredskapsplaner.
Et vesentlig praktisk poeng er hvordan de samme aktørene videre kan bidra til å implementere kunnskap og forståelse for bruk av disse rapportene på et lokalt nivå – enten i kommuner eller i virksomheter - og dermed er med på og etablere bevissthet, verdidiskusjon, kunnskap og forankring av et lokalt ansvar for arbeidet med et helhetlig samfunnssikkerhetsarbeid – og dermed også bidrar i etableringen av lokale sikkerhetskulturer.
Et eksempel på et slikt behov er utfordringen i den sørøstlige delen av Norge, med fremveksten av et stort og tungt lokalt miljø innenfor islamsk ekstremisme. Her er det betydelig behov for veiledning av kommunene fra eksempelvis PST i arbeidet med både å håndtere dette miljøet – og ikke minst forebygge at miljøet utvikler seg videre – også på et nasjonalt nivå.
«Vi har sviktet samfunnet» uttalte PST-sjefen, og henviste til at de nasjonale sikkerhetsfilosofiske spørsmålene om verdiene våre, og det nasjonale samfunnssikkerhetsarbeidet, har store huller og mangler. Dette gjelder spesielt innenfor det forebyggende arbeidet mot barn og ungdom – i skolesystemene, gjennom læreplanene, og i ungdomsmiljøene.
Vi må heller ikke glemme at vi har et høyt voksende antall barn og unge som både faller ut av videregående skole og har store psykiske utfordringer. De faller ut av det etablerte samfunnet. Denne gruppen vil kunne være ekstra sårbare for rekruttering for eksempel inn i internasjonale terrornettverk eller radikaliserte miljøer, uavhengig av etnisk bakgrunn. Et sentralt spørsmål vil i fortsettelsen være hvordan vi arbeider forebyggende - og med en nasjonal samordnet beredskapsplan – nettopp mot denne utsatte risikogruppen.
Sikkerhetsfaget og -miljøene domineres av menn. Kvinner kan, slik sett, både bringe med seg ny og bredere fagkunnskap, fra fagområder som kan bli viktige for å forstå fremtidens mer sammensatte trusselbilde. Kvinner kan, med sine perspektiver, roller og arenaer, samtidig være med på å etablere en helhetlig forebyggende sikkerhetskultur innenfor arbeidet med samfunnssikkerhet gjennom oppdragelses- og skolesystemene.
For mange, kanskje nettopp i det etablerte maskuline miljøet, vil det nok fremdeles – og et stykke tid fremover, føles rart å møte utsiktene til harde terroranslag med «myke verdier», kompetanse- og kulturbygging. Men når alt kommer til alt, handler et nasjonalt helhetlig samfunnssikkerhetsarbeid om å erkjenne og beskytte de tradisjonelle samfunnsverdier vi tror på, og som terroren søker å ramme. Da må vi alle – på alle arenaer i samfunnet – stå sammen om å verne om verdiene våre og bygge en felles sikkerhetskultur.
Ingrid Telebond
Seniorrådgiver og studieleder ved Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap