«Man sitter igjen med en veldig kropp som mangler minst en arm og et bein.»
DRAMA
«Savner seg selv» er tittelen på artikkelen der undertegnede blir hastig intervjuet av Morgenbladet over mobiltelefon vedrørende min utmelding av Norske Dramatikeres Forbund (20. mars). Med fare for å bli oppfattet som en sutrer, nevnte jeg også at jeg følte meg oversett, og det blir forståelig nok brukt mot meg allerede i utgangspunktet.
Greit nok det, men for å utdype litt, burde jeg vel sagt at jeg i boka savner at mitt eget felt innenfor norsk samtidsdramatikk, nemlig musikkdramatikken. Min hovedinnvending mot boka ord/kjøtt: Norsk scenedramatikk 1890–2000, som er initiert av styret i Dramatikerforbundet, er altså at den har blitt dobbelt ofret på «begrensningens alter». For ikke bare mangler den dramatikk for radio, tv, film og såkalt «post-dramatikk», den mangler også viktige opphavspersoner og verk innenfor musikkdramatikk for scene, og kan dermed neppe sies å være representativ for norsk scenedramatikk heller.
På grunn av denne doble innsnevringen av sjangerrommet forsvinner (eller bare unntaksvis fares over med faderlig harelabb) også representasjonen av vesentlige musikkdramatiske verk for scene, for eksempel operaer av Olav Anton Thommessen og Magnar Mikkelsen/John Persen som er oppført konsertant, Paal Helge Haugen og Kjell Habbestads En natt på jorda (1993) og Hans Egedes natt (1995), John Hollen og Gisle Kverndokks Georgs magiske medisin (1997) og viktige verk for radio som for eksempel Helge Ibergs Det ondes Problem (1991) samt Paal Helge Haugen og Cecilie Ores A. En skyggeopera (2001) som så vidt vippes ut av tidsrommet. Som kuriositet kan også nevnes at Hjalmar Borgstrøms operaer Thora på Rimol og Fiskeren begge måtte vente i over hundre år på å bli uroppført.
Med andre ord er ikke begrensingene i boka prinsipielle, heller. De virker meningsløse, og det hele blir litt paradoksalt: Man sitter igjen med en veldig kropp som mangler minst en arm og et bein.
Burde ikke forfatteren, framfor å amputere sjangerrommet, heller kortet inn på tidslinjen bakover? Og fått et sjangerrom mer i tråd med den fylden som Dramatikerforbundets medlemmer representerer? Er det ikke Dramatikerforbundets plikt å fremme sine medlemmers interesser, uavhengig av hvilke type dramatikk de skriver? Istedenfor å begynne med 1890, hvorfor kunne man ikke tatt sats fra 1905 og unionsoppløsningen av, og dermed også markert det formelle startpunktet for vår nasjonale dramatikkhistorie?
Ifølge handlingsprogrammet for 2014–2015 forpliktes Dramatikerforbundet til «synliggjøring, lansering og distribusjon» av verket ord/kjøtt, hvilket dessverre ikke vekker min entusiasme, med de mangler jeg mener boka har. Her har ledelsen av Dramatikerforbundet vist både manglende styringsvilje og manglende vurderingsevne. Forfatteren har fått sitt «frie mandat» han, med ditto manglende føringer, med konsekvensene dette har medført. Det må ledelsen i forbundet også ta innover seg. Enn så lenge er jeg utmeldt.
Torgeir Rebolledo Pedersen
Forfatter og dramatiker