Debatt

De vanskeligste målene

«Rapportens grunnleggende feil er manglende målhierarki.»

AFGHANISTAN

«Suksessraten har vært høy på områder der militære ressurser er brukt alene, men dårlig på områder der sivile og militære virkemidler burde vært koordinert.» Dette er resultatet når Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) gjennomgår innsatsen til den norske PRT (Provincial Reconstruction Team) i Faryab. Den militære innsatsen blir langt på vei frikjent.

Åpenheten som Forsvaret viser ved å publisere målsetningene fortjener ros. Men rapporten har store svakheter som gjør at den ikke kan brukes som argument i debatten om sivilt-militært samarbeid.

Rapportens grunnleggende feil er manglende målhierarki. Det skilles heller ikke mellom output og outcome, mellom aktiviteter gjennomført og resultater ute i samfunnet. Det å utvikle og gjennomføre et enkelt kurs for afghanske sikkerhetsstyrker gis lik vekt som det å øke lokalbefolkningens tiltro til landets styresmakter. Det siste av disse to er i kategorien «mål ikke oppnådd».

FFI finner at det er lavest måloppnåelse i kategorien «mål som trenger både sivile og militære ressurser». Ved nærmere ettersyn er det her vi finner målene som handler om å endre samfunnsstrukturer. Hva beviser dette, annet enn at dette er den type mål det er vanskeligst å oppnå?

Det er også vanskelig å trekke konklusjoner basert på rapporten fordi mange mål telles flere ganger. Rapportforfatterne erkjenner selv at dette er en svakhet. For eksempel regnes målet «sikkerhetsplan for Faryab utviklet og implementert» som fullført av PRT 16 i 2011, og kommer ordrett igjen hos PRT 17 og PRT 18. Når noen mål telles flere ganger får de større betydning enn andre, og kanskje viktigere, mål. Dette gir en skjev statistikk. Vi kan også nevne at noen av målene handler om hjemreisen, som om det å slå av datamaskinen og gå ut døren gjør at to av arbeidsdagens mål er oppnådd.

Rapporten er interessant fordi den dokumenterer hvilke mål Norge satte seg i Faryab. På det mest ambisiøse skulle samfunnsstrukturer endres. Det er ikke rart at soldatene blir frustrerte når de er satt til å løse slik en umulig oppgave. Det er naivt å tro at dette ville vært mulig om man bare hadde kunnet koordinere militær og sivil innsats, og å tro at slike endringer er mulig å få til på ti år. Det er derfor urimelig å skylde på sivile bistandsaktører som ikke har vært villige til å underordne seg urealistiske sikkerhetspolitiske målsetninger. Som bistandsaktør, med 34 års erfaring fra Afghanistan, vet vi at endring er krevende og bare kan bli bærekraftig dersom den er forankret, og drevet frem av samfunnet lokalt.

Liv Kjølseth
Generalsekr., Afghanistankomiteen

Herdis Sigurgrimsdottir
Rådgiver, Afghanistankomiteen

Mer fra Debatt