Debatt

Realisme, ikke uansvarlig idealisme

«Sikkerheten blir dårligere og legitimiteten til regjeringen svekkes.»

AFGHANISTAN

I artikkelen «– Uansvarlig idealisme» skriver Morgenbladet 21. februar om norsk engasjement i Afghanistan. Manglende sivil-militær koordinering holdes av forskere frem som årsaken til at mål ikke ble nådd. Artikkelen reiser viktige problemstillinger, men lar andre, viktige begrensninger ligge.

I Afghanistan valgte man en militær modell hvor regioner ble delt mellom ulike land. Norge la sitt tyngste engasjement til Faryab. Bistanden ble konsentrert om utdanning, landsbygdsutvikling og styrket styresett. Norske diplomater ble stasjonert på den militære basen. Alt lå til rette for informasjonsutveksling og koordinering.

Norge kanaliserte store deler av bistanden til Afghanistan via multilaterale fond som Verdensbankens ARTF (Afghanistan Reconstruction Trust Fund) eller via norsk og internasjonalt sivilt samfunn (Kirkens Nødhjelp, Flyktninghjelpen, Afghanistankomiteen, danske DACAAR, franske ACTED og Aga Khan).

De første årene ble ARTF-midler forbeholdt Faryab, til blant annet bygging av over 80 skoler. De siste årene har Norge, som ledd i styrket giversamordning, gitt ikke-øremerkede midler. ARTF dekker hele Afghanistan og en rekke sektorer. Hvor de norske pengene nå anvendes, bestemmes av afghanske myndigheter, i tråd med nasjonalt eierskap og prioritering.

Norge jobber gjennom seks erfarne ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som alle har vært aktive i Afghanistan siden 1980-tallet. Kontaktnett og solid forankring i lokalmiljøer har gjort det mulig å arbeide under skiftende og ekstremt vanskelige forhold.

Utviklingen etter 2001 har positive og negative trekk, men sikkerheten blir dårligere og legitimiteten til regjeringen svekkes. Ingen vet hva som venter etter valget i april og etter at Isaf trekkes ut i desember.

Humanitært arbeid skal utføres i tråd med internasjonale konvensjoner om upartiskhet. Dette har ikke vært respektert av Taliban. Unicef fikk avtale om vaksinasjoner mens andre aktører har blitt angrepet. Allikevel har NGO-ene krevd et klart skille mellom militært og sivilt engasjement.

De har erfaringer som gjør det viktig ikke å bli assosiert for tett med de militære. Danske DACAAR måtte stoppe et prosjekt i Faryab etter at norske militære, som hadde informasjon om uro i landsbyen, kom uanmeldt for å forsikre seg om at alt var i orden. For landsbyens eldre, som hadde forhandlet avtale om beskyttelse av prosjektet med lokale opprørere, var beskjeden at sikkerheten ikke lenger var garantert. Afghanske prosjektarbeidere måtte dra.

Erfaringen viser at utvikling må ha et langsiktig perspektiv, mens det militære ofte er kortsiktig og taktisk, for å følge opp operasjoner. Samtidig viser forskning, blant annet fra Tufts University i USA, at kjappe tiltak for å møte aktuelle behov ofte har negative følger, som dårlig planlegging, liten kunnskap om lokale forhold og tilfeldig valg av partnere. Resultatet kan bli konflikt.

Vi trenger kunnskap for å videreutvikle det norske engasjementet. Jakt på syndebukker og lettvinte svar er ikke veien å gå.

Petter Bauck
Seniorrådgiver, Norad

Mer fra Debatt