Annonse
10:39 - 10. januar 2014

En skikkelig anmeldelse

Annonse
Når anmelderen påstår hukommelsestap i årbokredaksjonen, blir det galt.

ARKIKTEKTUR

Det er flott at Gaute Brochmann har anmeldt Arkitekturårbok 2013 i første nummer av Morgenbladet 2014. Diskusjonen om hvilke prosjekter som årboka trekker fram er viktig, nyttig og bare av det gode. Jeg har likevel behov for å korrigere et par feil.

For det første forfekter Brochmann at årboka er den eneste nedskrevne kanon for arkitekturåret som gikk. Det er den heldigvis ikke. Jeg vil heller hevde at årboka bidrar til å danne grunnlaget for en arkitekturkanon sammen med utstillinger, museale innsamlinger, prisutgivelser og publisering for øvrig. Bortsett fra ett, er alle de prosjektene Brochmann savner for eksempel vist i Nasjonalmuseets arkitekturutstillinger og kataloger de siste par årene, og de er i hovedsak bygget før 2012.

Det leder meg til det andre punktet om bokas selvinnlysende tidsavgrensing når det gjelder presentasjonen av samtidsprosjekter. I Årbok 2013 er følgelig prosjekter med tilknytning til perioden omkring kalenderåret 2012 vist. I mitt essay peker jeg på sammenhengen mellom årbokas utvalgte prosjekter, arkitektur publisert i Arkitektur N i løpet av 2012, og hva de statlige arkitekturprisjuryene har trukket fram i samme periode.

Det er spesielt denne arkitekturen jeg betegner som «skikkelig», og som samtidig knytter seg til en lengre og interessant tradisjon i norsk arkitekturhistorie (anmeldelsens overskrift gir en annen mening og er ikke et sitat fra boka, som det gis inntrykk av).

På den andre siden beskriver jeg den nye markedsstyrte og spektakulære arkitekturen som nettopp ble forbigått av statens juryer. Det er disse parallellene, med en spesielt edruelig byggeskikkprisutdeling i 2012, jeg finner interessant i den ferskeste norske arkitekturproduksjonen. Som Brochmann også antyder, er det ingen tvil om hvilke preferanser årbokas utvalg baserer seg på.

Men når anmelderen savner de norske «uskikkelige» arkitekturprosjekter som nylig ble presentert i det japanske tidsskriftet A+U og påstår hukommelsestap i årbokredaksjonen, blir det galt. Om Brochmann hadde gjort skikkelig research, ville han raskt ha funnet at alle prosjektene med få unntak er presentert i de foregående arkitekturårbøkene.

Etter min mening representerer disse bygningene heller ingen motsats til det «skikkelige», men inngår i en solid, gjennomarbeidet og svært interessant del av nyere norsk arkitekturhistorie som nå er i ferd med å kanoniseres.

 

Nina Berre

Avdelingsdirektør for arkitektur ved Nasjonalmuseet og redaktør for Arkitekturårbok 2013

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt